Reinsjakt 2010 og 2011

Reinsjakt 2010 og 2011

Reinsjakt blir noe helt annet en elgjakt, som jeg er mest vant med. Likheten er selvfølgelig at du må overliste dyret å komme på skuddhold og levere et godt skudd. Da jeg ble å regne som innenbygdsboende i Folldal, falt det seg veldig naturlig å forsøke å overliste også denne hjorteviltarten. Som førstegangsjeger på rein i Folldal var jeg selvskreven til å bli tildelt jaktkort. Trekkingen gav meg fritt dyr under 50 kilo. For en dreven jeger skulle det vel være lett å plukke ut et slikt dyr i en flokk med andre, men jeg valgt å få med meg Martin, som har noen dusin reinsdyr på samvittigheten.

Jeg vet ingen steder i Norge som kunne ha finere natur enn Folldal. Bare det å gå i fjella her er en opplevelse som bare må prøves. Sitte gjemt bak en stein og kikke etter dyr er sjelefred. Det jeg ikke liker, er at det er mange jegere som jakter på de samme dyra. Men etter noe tilvenning, har også det gått seg til.

Etter noen runder i fjellet havnet Martin og jeg i ei «slukt» bortved kjerringa, ca 500 meter fra veien. Her var det to flokker med rein, en stor og en liten. Men så var det også et ti-talls jeger rundt omkring. Vi så hele tiden jegere som forflyttet seg i en eller annen retning, mens vi fant det lurest å sitte i ro bak en lav rande, akkurat passe høg, slik at bare hodene stakk opp. Det smalt hos en annen jegere, en rein stupte mens flokken flyktet videre. Ikke til å tro, de kom rett mot oss, ca tjue dyr. De kom for fort og for tett. Eneste gang jeg hadde et dyr alene og i ro, sto det rett i horisont. Så da så. Hjertet banket ganske fort, for dette var første gang jeg var så tett innpå rein.

Det var bare å snu seg andre vegen igjen og følge med storflokken. Etter hvert ble det løsnet skudd mot dyr, og flokken rømte unna. Helt utrolig, også denne reinsflokken kom i vår retning. Faktisk bare 40 meter unna, der stoppet de. Ei simle sto helt alene i front, det var god avstand til de andre. Jeg la trådkorset midt i bogen og klemte til. Med ett sprang de andre dyra og gjemte den jeg hadde skutt på. Sjøl om jeg var rimelig sikker på skuddet, kjente jeg en slags panikk, hva nå? Nytter i hvert fall ikke med oppfølgingsskudd i denne mølja. Like brått sprang dyra tilbake igjen, og der, der så jeg simla med beina i været. Min første rein var lagt i bakken. Vi lå stille til flokken var på god avstand.

Et stolt øyeblikk ute i flotte omgivelser

Hørte et skudd noen hundre meter unna, så det var enda en som høstet av flokken. Dette var en kjempeopplevelse i fjellmassivet. Slakting og bæring gikk greit, så nær vegen som vi var.

2011

I år som andregangsjeger, var jeg garantert fritt dyr. Vil ikke si jeg er ute etter store troféer. Men store opplevelser. Det er ikke så mange frikort som blir delt ut hvert år, derfor ville det bli lenge til neste gang, derfor var lysten stor på en voksen bukk.

Første dagen var Eli og jeg oppi Grønnhøa uten å lykkes med det. Dagen etter dro vi til Fatfjellet. Her så vi noen forskjellige dyr, blant annet en flokk på 29 dyr, men ingen stor bukk. Nei vel, tidlig i jakta ennå. Vi bestemte oss for å gå en tur rundt Storekneppet for å kikke etter store bukker nedi Bjørndalen. Jeg har for vane å se meg tilbake når jeg forlater en post eller en kvilplass. Tok et raskt overblikk og fikk jammen øye på en stor bukk nede ved Storelangbekken. Ja, Eli så også en voksen bukk, men vi så ikke de samme. Så var det altså to da, og ingen flere jegere. Vi satt lenge og ventet, bare åpent landskap mellom oss og dyra. Til slutt måtte tryslingen bare prøve å smyge innpå, vinden var fin. Men det gikk som det måtte gå; Ræva stakk for høgt opp av lyngen til at jeg kunne komme på skuddhold. De oppdaget meg og forsvant. Eli mente den ene bukken gikk på tre bein.

Dagen etter var jeg tilbake alene for å se etter min to kamerater. Fant dem, forsøkte, men tapte igjen. Så nå tydelig at den ene var skadd i venstre bakbein. Tredje dagen på’n igjen, men fant ingen bukker.

Etter en hviledag bar det iveg att. Nå hadde jeg med meg «sherpa». Åge Roar, en kamerat var med for å se hvordan reinsjakt fungerte. Jeg la ikke skjul på at jeg måtte være en dårlig læremester ettersom jeg fra før hadde bare én rein på samvittigheten. Vi satte oss rolig oppi Stugulikampen, i ei lita slukt, bak en stor stein. Vi «kontrollerte» et kjempestort område og vinden var meget gunstig. Pulsen steg hos oss begge når en flokk på fire hundre dyr passerte på mange hundre meters hold. Dyr i området i alle fall, kommer kanskje tilbake? Hvem vet. Vi satt og satt, drakk kaffe og spiste litt av nistematen og sjokoladeplata. Var vel de treigeste jegerne i hele området. Vi så folk som både klatret og sprang. Den store flokken så vi ikke mere til, men til gjengjeld kom en liten flokk med store bukker!!!

700 meter unna, sakte svingte de seg framover kommer de til oss? Nei, jo, nei, jo, 500 meter. Åge Roar hadde fått avstandsmåler av kjerringa i morgengave da de giftet seg litt tidligere på året. Han hvisket metrene i rene «Lillelienstil». 300 meter og fortsatt en kurs som kunne tilsi at de skulle passere i nærheten. Jeg la inn en patron for å være klar. Jeg husker tallet; 157 meter. Pumpa begynte å slå fortere, for nå hadde vi virkelig sjansen. Jeg så noen store horn som svingte seg inni flokken. 120 meter; nå begynte utvelgelsen. Gikk en bra bukk forrest, men denne hadde følge med kameraten sin hele tiden. Jeg ville så gjerne felle en rein nå! 90 meter; flyttet siktet bakerst i flokken, og der, der stoppet en stor bukken bruse opp og ble stående rolig i 2 sekunder. Da kjente den en rivende smerte i bringa, steilet og falt over på ryggen, rullet tre runder nedover fjellsida før den ble liggende helt rolig, Ett bra treff. De andre dyra fortsatte i samme tempoet og rundet fjellet bak oss. Gratulerer, ti fingre møttes, vi så begge bort på dyret som ikke viste noe tegn til å fortsette. Aldri har det vel smakt bedre med ei fingerbøll med jegermeister.

Den flotteste reinsbukken JEG har skutt

Men det er nå JOBBEN starter. Til stor glede dukket også Eli opp i fjellet. Hun hadde stor sekk, Åge Roar hadde kjempestor sekk, så det var ingen sak å være meg.

Takk for hjelp med bæring. Eli og Åge Roar gjorde en stor jobb

Dyret veide 75 kilo, men geviret holder til medalje sier de som har greie på det. Skal måles og dømmes under Folldalsdager til sommeren.

Takk for god hjelp. Og takk for fin opplevelse. Så spørs det om trekkingen i Folldal Fjellstyret går min veg i 2012. Nå stiller jeg bakerst i køen.

Tekst og foto: Webjørn