Sør-Afrika 2003

coolcoolcool  Sør-Afrika 2003

springbukk.jpg
Guiden og forfatteren

Jakt-tur til Sør-Afrika sto lenge på ønskelista over spennende reisemål. Rolf Kvile og jeg bestemte oss for å ta turen i mai 2003. Vi fikk også med oss Jan Huser og hans kone Undis. Turpakken ble booket fra exotic hunting adventure.  Turopplegget fungerte fint. Vi dro fra Gardermoen, via London og landet i Johannesburg 16 timer senere. Her ble det mye «ball» med klarering av medbrakte våpen, men med solid bistand fra noen mørkhudede hjelpere gikk det greit, men det tok en time og vi rakk så vidt flyet videre til Port Elisabeth hvor vi ble trygt mottatt av guidene.

 
Det bar til «skogs» allerede dagen etter. Vår kjente bar- og bjørkeskog var byttet ut med tornebusker og annet kratt. Jan og Rolf skjøt dyr allerede første dagen; 2 impalaer gikk i bakken og ble godt ivaretatt av våre utmerkede guider og trackere. Litt rart å tenke på at vi hadde med oss egen guide, tracker ute i «bushen», egen kokke og personal som sørget for renhold og vask av både våre klær og den utmerket lodgen vi disponerte. Den sosiale biten er betydningsfull på slike turer, vi ble godt ivaretatt hele tide, og regnet ut at det var elleve personer som sørget for at vi, tryslingene hadde det bra. Det er lov til å føle seg som «konge» for en stakket stund.
sosialt.jpg 
Guidene, lærlingen og kokka var sammen med oss hele tiden
Det var veldig mye dyr å observere i terrenget, men akkurat de dyra vi skulle ha, virket for å være mer av den «ville» typen. Jakten ble slik sett veldig likt å jakte i Norge. Ingen garanti at en skal lykkes hver gang. Slik skal jakt være. Ved mitt første forsøk på smyging på en Impala, ble vi angrepet av en struts. Jeg trodde guiden skulle skyte når han løftet geværet fra skuldra, men nei, han løftet den bare over hodet for å fortelle at jeg er størst, og da svingte strutsen og luntet skuffet vekk fra oss. Strutsen kan visst sparke i hæl en hest, så den er ikke til å spøke med.
 
Vi gjorde nye forsøk, den tredje dagen lokaliserte vi en flokk med impalaer. Etter en ganske rask og effektiv smyging, var jeg på skuddhold. Trackeren plasserte 3-foten til meg, og det var bare å legge an. Ett godt skudd, så gikk dyret i bakken. Hjemme er vi ikke vant til å «stikke» dyret, det gjorde de ikke her heller, men de skar nesten over halsen for å være på den sikre side. Hjelperne er veldig opptatt av at vi skal få tatt fine bilder. Dyret ble behørig dandert før jeg plasserte meg bak med Husquarna’n, og de tok villig vekk alle bildene jeg ba om, ja enda flere. Disse Antilopene er ikke så veldig store og mitt våpen 6,5X55 var absolutt tilstrekkelig. På kvelden ble vi gjort stas på, med god middag og etterfølgende bar og peiskos. Selv om det er varmt i Afrika, kan det bli kjølig på kveldene og nettene.
Guiden og jeg med impalaen
 Mitt første dyr i Afrika. Ikke noe stort trofé, men den største jeg har skudd til da.
Mitt neste dyr skulle bli den blesbukken jeg hadde bestilt. I tillegg til guide og tracker hadde jeg også med en lærling på laget mitt. Slik var vi fire personer i følget. De tilbød å bære alt jeg hadde med, til og med våpenet, men da sa jeg nei takk. Er man jeger, så får’n sannelig bære børsa sjøl. Vi lokaliserte etter hvert noen dyr som vi skulle snike innpå, mislykket på første forsøk. Så ble det slik at lærlingen og jeg skulle gå en snarvei, mens de andre hentet bilen. Her kom vi jammen borti en ny flokk som vi måtte prøve. «Lærlingen» besto prøven. Sammen snek vi oss mot målet, nærmere og nærmere. Måtte bare passe oss litt for disse «stikkende plantene» på bakken. Det var egentlig ikke noe problem bare en passet seg litt. Over neste haug visste vi at dyra sto, vinden hadde vi i ansiktet, og alt var perfekt. Han snek seg først over kanten og blinket ut den han mente jeg kunne legge ned. Da ble det igjen et bra treff, og dyret lå i bakken. Når sjefsguiden nådde oss, er jeg ikke sikker på om det var jeg eller lærlingen som var mest stolt.
blesbukk.jpg     hjelperne.jpg 
 To stolte «rekrutter»                                                                                                                           Mine gode hjelpere
Mitt siste dyr ble en springbukk. Dette var jakt fra bil og ingen ting å fortelle om. Men nå har jeg prøvd det også, det var ikke jakt.
 
Jan og Rolf hadde også fine jaktopplevelser og fikk felt sine dyr og vel så det. Det var ikke noe problem å «kjøpe» mer kvote mens vi var der. Rolf hadde fryktelig lyst på en kudu, men satte som krav at den skulle ha horn på minst 48,5 tommer. De hadde lokalisert dyr ganske tidlig og gjorde diverse manøvrer for å komme på skuddhold. Rolf var i sitt rette element her. Dette ble nesten som å lure seg innpå en elg hjemme i Galåsen. Tryslingen var vel i bedre form enn guiden, Han var også skikkelig motivert og sugen på dette flotte dyret. Etter flere runder hit og dit, snek Rolf seg rundt ei buske, lydløst som en ilder, lurte opp 6,5’n og brente av et skudd midt i bogen. Kudu’n sprang ikke mange meterne før den måtte gi etter for norsk ammunisjon. Vi andre var i nærheten og kunne delta på fotografering og hedring av den gode jeger og skytter. Hornene ble målt til 49 tommer.
kudu.jpg           jan.jpg
 Rolf hadde god grunn til å være stolt av sin kudu                                                                              Jan og hans medhjelpere med dagens fangst
 
Vi hadde lagt inn litt ekstra tid på vårt opphold, så siste dagen der brukte vi til å besøke Addo elefantpark. Vi leide bil og Jan var en kløpper til å takle venstrekjøringen. Parken var så stor at vi fikk absolutt følelsen av å være i utmark. Vi så voldsomt mye dyr og mange forskjellige slag. Ikke bare elefanter, nei. Klimaks var vel kanskje da vi for tredje gang møtte en kjempeelefant midt i veien, da lukket Rolf sidevinduet på bilen.
Hjemturen gikk fint.

sjiraf.jpg   mai.jpg
Disse takket oss for samværet under jakta                                                       Vi hadde en aldri så liten markering av nasjonaldagen vår, 17. mai 2003 i Afrika

Dette er skrevet 9 år i ettertid og mange detaljer er nok ikke aller fremst i hukommelsen. Men jeg vil anbefale alle jaktinteresserte å koste på seg en tilsvarende tur.

Tekst og foto: Webjørn