Bjørnejakt i Kanada 1999

Kanada på bjønnjakt!

«Kanada på bjønnjakt»?  Bare tygg på setningen, høres det ikke litt fremmed ut? Kanada på bjønnjakt virket så fremmed, så fjernt, så uvirkelig. Men etter andre telefonen fra min søster, Lita (Gunvor), ble det fart i sakene. Hun og Torbjørn hadde bestilt tur til Kanada på bjønnjakt, og lurte på om jeg ville være med. Det var TO ledige plasser.  Tenkte for meg selv at hun måtte ha falt og slått seg. Det var jo jeg som var «jegeren» i familien. Hun hadde bare skutt en rein og ei rype, mens jeg hadde drevet storviltjakt i mange år.

 

Jeg begynte å spankulere rundt, mellom stua og kjøkkenet, og lurte på om det kunne gå an å sprenge noen grenser – skulle alltids klare å skaffe tjuefem tusen kroner som det kostet, alt iberegnet med løyve på to bjørner og ulv. Sa til med selv at jeg en gang i framtida kanskje havnet på aldershjemmet. Skulle jeg sitte der å forbanne meg selv for at jeg ikke dro når jeg hadde muligheten. NEI, lev mens du gjør det, var det en stemme inni meg som sa. Så tok jeg beslutningen; dette skulle bli mitt livs jaktopplevelse. Etter en rundspørring blant mine nærmeste, fikk jeg «velsignelse» og turen ble bestilt. Ettersom det var TO ledige plasser, ville også min sønn Martin (22 år) være med. Som han sa: Hvis jeg ikke reiser nå, må jeg vente til jeg blir så gammel som deg. Kloke ord syntes jeg, «men du må betale selv». JADA – og sånn ble det.

 

Den 14. mai 1999 sto vi på perrongen på Hamar stasjon for å ta fatt på vår store jaktopplevelse. Turen var ikke bestilt fra noe selskap, for Lita hadde i flere år jobbet på Svalbard, der kom hun i kontakt med en fangstmann som kjente en bjørnejaktguide i Kanada.  Etter tog og fly via London og Calgary landet vi i Edmonten et døgn senere og traff Lita og Torbjørn på et hotell. Videre kjørte vi buss i seks (!) timer gjennom et landskap som minnet veldig på Norge, men avstandene var enorme. Den som sier at «trysilvegen» er kjedelig kan bare prøve.

 

Fort Mac Marry var en spesiell utpost hvor vi traff Karl (Kalle) Johansson som sammen med John skulle være vår guide. Kalle var opprinnelig fra Sverige, og dermed var språkproblemene feid av veien. Når du har bare skole-engelsk som ikke har vært brukt på «ørten» år, føler en seg litt utrygg. John, derimot var innfødt Kanadier og var avhengig av våre engelsk-kunnskaper (han kunne i hvert fall ikke norsk).

 

Ut i villmarka
helikopter.jpg
Det var først når bråket fra det enorme hjelpmidlet forsvant at vi fikk den store følelsen av å være i skikkelig utmark.
 
 

Vi var jo allerede langt inni ødemarken, men etter en times tur med helikopter, kom vi enda lengre kan du si. Vi så mye flott natur og mange dyr fra «hjulvispen».  Vi ble satt av ved elva Firebag river med tre kanoer, fire forventningsfulle jegere og to guider. Da helikopterets øredøvende lyd forlot oss alene ved elva, var vi helt alene, vi seks, og skulle ikke se andre mennesker de neste ti dager. Nå starter eventyret:

 

Jeg må si med en eneste gang: Den aller største opplevelsen var nok det å være i villmarka uten å ha kontakt med omverdenen i hele ti dager.  Pc og mobiltelefon var parkert. NAF sine gamle nødtelefoner var heller ikke til stede.  Jeg var noe uerfaren med kano, trodde vi skulle bruke båt, men det gikk veldig greit da.  Strategien var at en guide og en jeger i første kano, to jegere i den andre og en jeger og en guide i den bakerste kanoen, eller «kanoten» som svensken kalte det.  Så seilte vi medstrøms i elva med en halv times mellomrom. Slik var hele tiden marken urørt for den som snek seg rundt svingen for å speide etter bjønn.  «Styrmann satt bakerst i båten, mens den skytterklare satt foran og speidet etter bjønn.  Første dagen var liksom bare trening og tilvenning, vi padlet vel bare en time før vi gikk i land og fant ly for natten.  Guidene hadde ansvar for å sette opp telt, få fyr på bålet og lage mat. Men vi var jo ikke født på asfalten vi andre heller, så vi arbeidet som et team og delte broderlig på oppgavene.
leiren.jpg

Vi oppholdt oss stort sett ved elva hele tiden, dette var også et godt oppholdssted for bjønn.

 

Neste morgen fikk vi ta del i Kanada’s dyrerike.  Fuglelivet var helt enormt, kanadagås i hopetall, likeså bever, jordekorn og andre smådyr. Elgen var også til stede. Diverse bjønnobservasjoner hadde vi også.

 

Første bjønnfall

Vi seilte nedover elva med stor spenning. Martin satt foran i den første kanoen, det var vel egentlig en «gromplass» sjøl om bølgene og synet fra kanoen var glemt når vi andre kom en halv og en hel time senere.  Martin og John kom rundt en sving, og der, der gikk bjørnen og beitet.  Nå var det bare å være stille og la kanoen følge vannet nedover til avstanden ble passelig. Båten skled framover og framover mens bjørnen drev med sitt. Martin gjorde seg klar med siktemidler sikring og det hele. Avstanden krympet og endelig var det forsvarlig å la 30.06.kula slippe taket. Martin brente på ett skudd som satt midt i bjørnehjertet. Dyret gjorde noen kast og ble liggende urørlig noen meter unna. Vi andre kom etter hvert og kunne gratulere den ferske bjørneskytter. Må si at dette var en spesiell opplevelse, særlig for en far. Bjørnen ble flådd i grove trekk og pelsen lagt i kanoen. Skrotten ble liggende igjen som mat for andre trengende.

Martin1.jpg
Skytteren var nok mest stolt av å ha skutt sin første bjønn, men fotografen, Webjørn sto nok bak kameraet med en klump i halsen.
 

Som sagt, vi camperte i telt, et til Lita og Torbjørn og ett til oss andre. Kalle ga kommando om at ved innsovningen skulle vi ha våpenet på venstre side og ei sterk lommelykt på høgre siden. Dersom vi skulle få nattebesøk av bjønn, var det MIN oppgave å skyte, mens de andre skulle lyse bjønn rett inn i øynene. Sjansen for at bjønn skulle angripe mennesker var veldig liten. Men den tuslet gjerne rundt teltet og lette etter mat.

Hver morgen før solen nådde himmelranden, måtte vi være klare til å verne teltene. Dette var ei oppgave jeg påtok meg med stor fornøyelse. Disse morgenstundene kan man virkelig si hadde «gull i munnen». Husker spesielt en morgen jeg var ute klokken fire.  Fyrte opp på bålet og kokte kaffe, aldri har vel prince’n smakt bedre. Lyset trengte seg på mens jeg sto og voktet leiren, glante utover elva hvor mange bevere jobbet hardt for livets tilværelse. Mange fuglelyder, Kanadagåsa var liksom i flertall. Plutselig kom et jordekorn og stanset midt mellom gummistøvlene fra Trysil. Dyret glante rett opp og lurte nok fælt på hva dette var for en skapning. Tror nesten det falt en tåre akkurat da. Du verden, å få lov til å oppleve dette. Samtidig tenkte jeg også på at slik er det kanskje i Trysil også, bare jeg kommer ut av køya tidlig nok. Tvilsomt, ikke så mye dyr.

 

Andre bjønnfall

Vi hadde rukket å være i villmarka ett par dager, så når vi kom til «Firebag river Basecamp» ble det rene luksusen. Vi overnattet i noen brakker som var tilegnet brannmannskaper i området. Her var det store områder, og lynnedslag skapte ofte store branner.  Men, den største luksusen var nok likevel utedoen, tenk å kunne slappe av i lårmuskulaturen når overskuddet skulle forlate kroppen.

Etter at jeg ankom som førstemann (sammen med John) observerte vi bjønn lenger nede i elva. Ble oppfordret til å skyte, men selv syntes jeg det var for langt. Innlært jaktmoral sitter hardt. Etter hvert ankommer de andre, og i kanoen til Martin ligger det jaggu en bjønn!! Skytingen hadde nok vært omtrent som i går, ett bra treff, og ferdig me’n. Jeg husker godt at Martin sa til meg deg kvelden;

» Hvis det skulle gå så gæli far at du ikke får skutt no’n bjønn,  ska du få denne.  Vi tok en liten Dram på den, og la oss på briskene i camp’n.

Martin2.jpg
Så var kvoten til Martin full. De neste dagene ble han “styrmann” for tante Lita i den midterste kanoen. Ulv var imidlertid lovlig vilt, men det så vi ikke.
 

Tredje bjønnfall

For å finne en fin leirplass for natten ble vi enige om å samles et bestemt sted, for så å padle videre i samlet flokk. Karl og Lita var i første kanoen denne gangen. Men hva i h…? Rundt neste sving sto en liten bjønn, og Lita la børsa i skuldra og trekte av en lusing som kom fra Kongsberg. Bjønn forsvant videre oppover elva slik at vi fikk delta i dramaet. Bjørnen klatret minst ti meter opp i et tre- så plutselig raste den nedover så kvistene sprutet. Den nådde bakken med en kjempesmell, og vi trodde alle at den var død. Men, neida, den forsøkte å gjemme seg en gang til og fór oppover igjen. «Men hva tusan», sa Kalle nukk er nukk. Bjønn fikk en svensk-kavring i ryggen og nådde bakken for siste gang. Nå kunne Lita føre nok et dyr på sin merittliste. Gratulerer!  Denne kvelden ble det både litt Whisky og sigar.

Torbjørn lovte å ta «morgenvakta» neste morgen, men jeg ba han om å vekke meg når han sto opp. Klokken halv fire var det noen som sparket i teltsnora vår, og jeg trodde selvsagt det var Torbjørn. Jeg «greidde håret», og kom meg på føttene. Ute var det mørkt og stille. Jeg gjorde som jeg pleide, fyrte på bålet, kokte kaffe og voktet leiren. Tre timer senere kom Torbjørn krypende ut at sitt telt og erklærte at han hadde forsovet seg. Det viste seg senere at det var en bjønn  som hadde sparket i teltsnora. Vi jegerne følte aldri noen frykt for å leve i bjørnens rike. Og det skal sannelig guidene ha all ære for.

Lita.jpg
En stolt storesøster med bjønn som klatret ti meter opp trestamma før den måtte ta farvel. Merker av blod synes godt på stamma bak skytteren.

 

koking.jpg
Pelsen måtte taes vare på, men hodeskallen tok vi også med oss hjem. Her kokes kjøttet løst fra skallen.

Så var det min tur

Vi padlet/seilte nedover elva, hadde snart tilbakelagt 100 km, der sto den jammen «a little guy» på den eneste snøfonna vi så på hele turen. Black on White. Jeg satt foran i kanoen, elva var stille, bjønn sto helt stille på min venstre side, men med fronten rett imot. Jeg sikter og sikter, venter på at den skal snu seg med bogen i retning  Husquarna’n. Tiden går, og bjønn står. Jeg venter på bogen. Endelig løfter den på venstre framfoten for å snu seg. NÅ, NÅ smeller det. Der, er bogen, og skuddet fra 6,X55’n slipper løs. I det samme roper John baki kanoen: don’ t shoot  again, you shout just hvere the beer WHAS. Å dæven, bjønn er så rask, ja.

Her fikk jeg en solid erfaring om hvor rask bjønn egentlig er, enda den ser så treg ut. John mente nok jeg skulle ha skutt bjønn forfra, men det var liksom imot min barnelærdom. Vi ble enige om at hvis han syntes jeg ventet for lenge ved en senere anledning fikk han for Guds’s  pushe på meg.

Vi skulle jakte i ni dager, og nå hadde vi dag nummer åtte. Martin var jo ferdig for flere dager siden og hadde for lengst blitt «styrmann» for tante Lita.

Nedover stryket  får jeg plutselig øye på en bjønn som sniker seg avgårde inni et tjukt bjørkeris. Bak meg sitter John og roper: shut shut shut. Det blir litt mer åpent og jeg finner bringa på bjønn og «brenner av» et skudd fra høyresida mi med båten i urolig drift nedover Firebag river. Bjønn går videre og jeg tenker at her må det sterkere lut til. Finner halsen, klemmer til og bjønn faller om og blir liggende. Puh! Endelig. J

 Det er mere av denne historien, men det blir skrevet om i en annen setting. Lita og Martin kommer seilende og lander kanoen for å gratulere. Ett kjempestort kanskje det største, øyeblikk i mitt jaktliv.

Webjrn.jpg
John og jeg med fangsten på elvekanten. Det var ei binne, anslått til å være 12-15 år.

 

Så var det slutt på eventyret og turen hjem gikk oppskriftsmessig. Jeg vil anbefale alle jegere å oppleve en god jaktreise. Det var spesielt å ha med «smågutten» på tur.

Takk til reisefølget, og spesielt til John og Kalle som skapte trygghet og opplevelser under hele turen.

Tekst og foto: Webjørn