Elgjakt 2013

 

Endelig kan vi vel si at vi har kommer FØR elgjakta, og forberedelsene er godt i gang. Hvert år blir det mye kjøtt som skal foredles, og nå er jeg lei av å søle blod på kjøkkengardina. Har i lengre tid ønsket med et mobilt slakteri.

Nå er det endelig klart, med varmt og kaldt vatten, strøm og propanfyring. Fryser og plass for oppheng av kjøtt. Godt å ha alt på ett sted.

 

slakteri1.jpg

 

slakteri2.jpg

 

slakteri3.jpg

 

slakteri4.jpg

 

Det går greit å frakte hjulbrakka

 

Webjørn

 

23.09.2013

Nytt tårn er bygd nesten på toppen av Kukora. Da det ble mørkt under byggingen vet vi ingen ting om resultatet rolleyes Det finner vi sikkert ut av i løpet av jakta smile

24.09.2013

Dagen før dagen igjen biggrin

Som tradisjonen tilsier var det jaktsjefens tale med informasjon om kvoter, sikkerhet og anne nyttig informasjon. Etterpå slukte vi en stooor mengde med indrefillet. Det ble en litt uvanlig sen kveld da alle hadde mye som skulle ordnes. Sommerfuglene jobber på spreng.

 

25.09.2013

En bra dag som begynte med et drev i Hakkara. Her er det hugget i sør, så vi har fått et par knallfine poster. Snøen kom også på besøk allerede første dagen i jakta.

250913-sno.jpg

På tur ut på post kommer det melding fra saltsteinen i Hakkara. På bildet er det en liten okse. Jihaaa da er det i vertfall dyr på terrenget. Oda, Atle og Webjørn sniker seg på post like ved saltsteinen uten å observere noe dyr.

Drevet ble startet og etter en ganske kort stund kommer oksen fra viltkameraet rett mor Martin og Caroline, Martin og Caroline står på rådelen, og den dumme oksen var 15 meter på feil side cry Spenning var virkelig på topp, elgen skjønnte nok hvor rådelen var, for den sprang så vidt på feil side ned hele lia. Stian som satt på en av de nye postene manglet også bare noen meter på å få se den. Etter litt snarv ved Østli fortsatte frøydis etter elgen gjennom hele terrenget og langt innpå naboens. Der ga hun slipp på oksen og returnerte til eget terreng.

Så var det Kukamakk som sto for tur. Med så store mannskaper ble det poster rundt det hele, Riktig nok med forholdsvis store huller både her og der, men med noen års efaring på terrenget vet vi jo hvor elgen normalt løper.

Martin med Frøydis gikk på østsiden, mens Arnfinn med Tinka gikk på vestsiden. Omtrent rett opp for Satan perkele reiste Tinka ut mot Snurrumyra, og etterhvert en runde ned igjen mot Satan perkele.

Skytteren skriver:
Jeg står da i ro, og snakker med di andre på radioen om noe losing vi hørte, men som vi ikke var sikre på om tilhørte Tinka eller ikke. Så hører jeg det knekker kvister borti skogen, jeg hvisker på radioen at det er dyr i farten. Etter noen nervepirrende sekunder skjønner jeg at lyden blir sterkere og kommer rett mot meg. Pulsen stiger jo litt… Så får jeg skimte i mellom alle trea at det kommer flere dyr nesten rett mot meg. Men så tett skog som det er her er marginene små i forhold til om det blir skuddsjanse eller ikke. Det viser seg at det er ku og kalv som kommer, og dem kunne ikke ha kommet lengre unna skulle jeg hatt sjanse. To skudd runger i skogen, og kalven ligger der. Etter bare noen sekunder kommer Frøydis på sporet, og etter noen minutter strømmer slaktelystne jegere på for å være med på bålkosen.

Arnfinn

250913-kalv-arnfinn.jpg

Videre var kua synlig for Martin, men avstanden var 900 meter, Ho var på skuddhold for Webjørn, men han hadde sin oppmerksomhet rettet mot en hare… Og til sist var den på skuddhold for Caroline, men hun kjørte bil eek

En meget vellykket jaktdag, og nå gleder vi oss til i morgen smilecool

 

26.09.2013

Ny dag nye muligheter cool

Hakkara sto for tur igjen, da vi jo ikke fikk rørt store biten sist. Poster ble plassert rundt det hele og Martin og Caroline med Frøydis og Arnfinn med Bris. Hundene ble sluppet, og de reiste innpå høgda på direkten.

Skytteren forteller:

Jeg fulgte med Morten opp til den nye posten ovafor nedre trimkassa. Når alle var på plass, slapp jeg Bris, ho reiste oppover flata og når jeg forlot flata melder Martin om at Frøydis drar på innover, så vi må passe på. Jeg tar børsja av skuldera, og merker meg at Bris også drar på innover på toppen. Etter noen få meter til hører jeg det braker nedover lia ovenfor meg, sikringa blir slått av, og jeg hører lyden komme nærmere 🙂

Jeg skjønner at det går utrolig fort med denne elgen enda så tett det er oppi der. Så ser jeg trea svaie og kvistene sprute, og der kommer ei ku. Vi har rett på både ung, og voksen ku så dette er skytbart, ingen tid til finstudering her akkurat… Et skudd dundrer ut av løpet og treffer bogen på kua etter omtrent 25 meter i friluft. Jeg føler at skuddet sitter der det skal, men som vanlig ønsker jeg jo å sende i vei et oppfølgingsskudd, men elgen forsvinner i buskaset, jeg springer etter, men til min store “overraskelse” var elgen raskest tongue

Hundene kommer hakk i hel, og passerer meg i stor fart, ingen kos er vist ønskelig nå…

Hundene reiser ca 350 meter ut, og jeg begynner å bli litt urolig, den burde jo ha ligget før den tid. Heldigvis deler hundene seg, og tar seg tilbake og møtes på et punkt 190 meter fra skuddplassenbiggrin

260913-ku-arnfinn.jpg

Morten som satt på post bare noen få titals meter nedenfor meg får også fart på sikringa da det braker oppi lia (riktig nok etter å ha forsøkt å gi meg skylda for bråket wink) Elgen kom dessverre litt for langt inni skogen til at han fikk tak på den.

Arnfinn

 

Etter maging og henting av elgen tok vi et nytt drev i Hakkara uten å finne noe mere, så sto grombiten for tur, men her var det heller ingen ting.

Så foretok vi en forflytting av et par poster, for å ta et drev i Granlistøkkinga.

Skytteren forteller:

Jeg ble sittende på Kongen i begge de siste dreva. Kaldt var det og det blåste så mye så hele tårnet bevegde seg, det kjentes egentlig ut som at det skulle deles i to å rase ned. Plutselig var det en lys flekk på flata som jeg ikke hadde sett før, opp med børsa for å se i kikkerten, nei søren, det var FIRE hjort! Hmh, det var noe dritt, det har vi ikke rett på. Men rådyr derimot, det kan vi skyte. Kikke litt til, å jammen viste det seg å være rådyr lell. Martin og Arnfinn sto nedpå vegen og observerte og sa at “bare skyt, be my guest!”. Da var ikke frøken Grambo sen, og kula gikk fra Weatherby’n. Før jeg rakk å se igjen dyret, så fikk jeg gratulasjon med mitt aller første fall. RÅTT! Jeg spratt opp til rådyret og dro det med meg ned til tårnet slik at drevet kunne fortsette. Vi er jo tross alt på elgjakt. Skjelva kom når jeg satt meg i tårnet igjen, men jeg hadde god tid til å roe meg ned mens drevet fortsatte. Drevet nærmet seg slutten, og det ble diskutert på radioen at vi skulle avslutte. Dermed raste det ned en elg også på skrå foran posten min, men ikke viste jeg om det var ku eller fjorku og dessuten fikk jeg sola rett i kikkerten, så den fikk jogge videre. Desverre så smatt dyret ut av terrenget denne gang.

Laget ble samlet ved det o store rådyret på hele 8 kg, før vi dro tilbake til koia for videre behandling av dagens fangst.

Ellen

260913-killing-ellen.jpg

 

27.09.2013

Juhuuu for en dag, ikke noe elgfall, men mye spenning.

I dag sto Kukkora for tur, postene sett fra klokka 12 og rundt med sola: på høgste innafor Omlampvegenden satt Webjørn, Stian på Tårni Tårni, Ellen på Kukkoramyra, Atle på posten hass Martin, Ågot på eneren, Morten på toeren,  Oda på Killjokk,  Kjell Ove på Kopparbergsmyra.

Martin gikk med Frøydis og Leo Nordover litt nerafor eneren. Hundene reiste ut med en gang, og gjør en rask runde på 6 kilometer utenfor der vi egentlig skulle jakteeek
Så reiste hundene opp i Kukkora, der gikk det både hit og dit i bra fart, hundene endte opp like ved Webjørn hvor de så delte lag. Leo rota rundt og rundt en stund, og etter litt fikk Webjørn se en elg i det fjerne. Han klarte ikke å se hva det var, men spenninga steg skikkelig smile

Frøydis reiste over på østsiden og tok antagelig ut dyr der, vestover foran Webjørn, sørover forbi Kjell Ole akkurat innafor skogkanten så han ikke fikk se dem, rett mor Arnfinn og Lena som gikk  med Bris. Arnfinn gikk sakte oppover en traktorvei, i håp om å avskjære elgene. Rett under vestre flata ved Killjokk møtte Arnfinn og Bris elgene, men det manglet ti meter på en ny fulltreffer i tette skogen. Elgene vinklet i vertfall, og kom mot Oda i Killjokk tårnet. De hadde stor fart, og kom bak ryggen på Oda helt sør på flatene der det har vokst opp en del skog. Den første elgen, ei fjorku stoppet opp i ei glenne, men Oda måtte snu seg i tårnet før hun kunne skyte, og ble derfor oppdaget. Kua ga full gass, og fjoroksen som kom bak hadde også stor fart. Etter litt desperat leting for å finne elgene i kikkerten fant hun hodet på fjoroksen, men den tippet utfor kanten og forsvant nedover lia.

der passerte elgene rett foran Ågot, og Morten. Morten så hunden som nok kom litt på vindsiden av sporene, men elgene holdt seg nok klokelig så vidt inne i skogen. Så ga de full gass nedover lia like utenfor synsrekkevidde hos Atle, og ut av vårt terreng.

 

Lena, Arnfinn og Bris gikk inn fra vest, og hadde gått 50 meter fra bilen, og dermed  hadde Bris los. Desverre 300 meter i feil rettning. etter noen sekunder opphører losen, og Bris returnerer til hundeførerene. hmmm, det var merkelig, Tinka blir hentet i bilen, og blir sluppet sammen med Bris. Hunden bryr seg ikke om stedet der Bris loset, men reiser ut i søk nedover i feil retning. Bris snur ganske raskt, mens Tinka fortsetter, og blir observert av nabolaget noen kilometer unna der ho følger etter ei ku med kalv.

Ekvipasjen fortsetter uten Tinka i motsatt rettning, og resten av den historien står skrevet over smile

Etter å ha studert film fra kameraet som Bris hadde med seg kom vi til at hun antageligvis loset på en fugl… Elghunden sin det…

 

28.09.2013

Morten og Atle foreslo et drev i Kukkomak.  Det ble enstemmig vedtatt og vi la i vei.  Froydis fikk tidlig uttak og det bar i vei sørover, dvs feil vei.  Martin sprang tilbake og fikk se elgen på tømmerlunna.  erfaren som han er så han at dette ikke var skytbart.  Fikk inn bikkja og kjørte opp igjen.  Nytt førsøk.  Bikkjene gjorde fine søk og det er helt sikkert at her er det elg.  Plutselig kom det 5 bjeff fra Føydis og det bar i veg.  Litt “stang ut” nedover post rekka og ut av terrenget.  Ingen smell, men dette var et skikkelig spennende drev.

Etter en trivelig kaffepause skulle vi prøve Grombiten og nedafor Bjønnmyra.  Drevet startet rolig med Tinka i rolig gange norover og Leo som ville på nabobesøk, men han kom seg ikke over elva.  Plutselig melde Caroline om ku og kalv i skogkanten.  Så ble det stille på radioen i 15 min så smalt det.  Caroline kunne melde om påskutt kalv.  Deretter smalt det igjen hos Martin og kalven fikk nådestøtet.

280913-kalv-caroline-martin.jpg

Da måtte vi samles på elgfallet med litt bålkos og vi tok gruppebilde.  

jaktlaget-2013.jpg

Alle er enige om at dette har vært en actionfyllt dag som ble avsluttet med elgfall.  Gratulerer med kalven Caroline.  

Ellen og Stian fikk kontakt med en okse på Kjelkmyra, så dit skal vi morra.

 

29.09.2013

Ja’a… i dag er det i morra 🙂 og for en dag.

Etter en runde i Kjelmyrstøkkinga fant vi ut at oksen nok hadde gått der ifra. 

Etterpå skulle vi ta et dobbeldrev i Granli og stedet som nå er døpt til slottsparken smile Årsaken til det nye navnet er postrekka som ligger rett sørafor. Denne postlinja har nå fått navnet gullrekka og består av: Kongedoen, kongen, kronprinsen, dronninga og en ny post av dagen som har fått navnet prinsessa. Vi kan egentlig jakte hvor som helst på terrenget, og denne postrekka er vonlig uansett.

Arnfinn gikk med Tinka og Bris, mens Martin gikk med Frøydis. Etter noen minutter hadde Tinka reist helt feil vei, og befant seg litt nedenfor Østli. Bris og Frøydis slo seg etter hver sammen og stakk over på østsiden av kukkora, og etter hvert inn i grombiten.

Her tok hundene ut en elg. Først kastet den for Caroline på kongedoen, så passerte den ut ved Ågot på Kongen. Ho så et skimt av elgen, men kunne ikke si hvor stor den var, videre gikk det mot Oda på Dronninga, men svingte akkurat så hun ikke fikk se den, Videre gikk det i stor fart bak ryggen på Kjell Ove. Han hørte kvistene knekke, og løp opp på egga bak seg, men det var for sent. Det hadde nå kurs rett mot Webjørn som satt i Granlikrysset, men jammen bråsvingte elgen og stakk ut av drevet.

Vi foretok en rask forflytting av et par poster. Kjell Ove satte seg ved ved rådelen, mens Webjørn kjørte litt hit og litt dit da elgen svingte både hit og dit. Til slutt stakk den nordover mot sørli, der den smatt i mellom husene før det svingte østover igjen helt innved gjerdet på Østli.

Mens dette pågår går/ løper Oda ned til kjelkmyra, Lena mot falltårnet, Arnfinn mot midtre tårnet, Atle mot nordre tårnet, og så måtte Oda snu og gi full gass tilbake til dronninga.

Atle og Arnfinn rakk desverre ikke ned på postene sine, og elgen fortsatte nordover forbi Tårni. Martin, Caroline og Webjørn kastet seg rundt og posterte i nord. Martin på snurrumyra, Caroline på flata før snurrumyra og Webjørn ved frosktjønna. Elgen passerte rett foran alle tre, og stakk nå rett østover. Her brøt Frøydis av, og returnerte til Webjørn, og vi avsluttet denne fenomenale jakta. Det var sikkert ei gammal seig ku likevell tongue

Etter ei kort pause slapp vi Tinka og Bris på sporet, og det gikk nesten rett østover ned hele lia. Her kom hundene til veien, og jakta ble avsluttet for dagen.

Eller…

Ikke helt avsluttet. Det kom et bilde fra en av saltsteinene av en fin femtakker, og Lena og Arnfinn reiste i vei for å lokke litt på oksen, men den hadde nok reist videre. Nå er det mørkt, og kvelden. Vi nyter dagene med det fantastiske været smile

 

 

30.09.2013

Juhuu, enda en fantastisk dag biggrin)

Vi skulle starte dagen med et drev i Hakkara, Før vi fikk startet drevet kom det ku og kalv på posten der Atle satt, Disse reiste videre inn på terrenget.

Vi var litt usikre på hvor det reiste hen, men vi posterte i Kukkomak der vi mente det var mest sannsynlig at elgene var. Så skulle hundeføreren gå med hundene i band et stykke før de slapp hundene. Vi hadde i tillegg en backup plan i tilfelle det svingte inn i Kukkora.

Oda og Martin skulle gå med hundene, og kjørte nesten opp til Bjønnposten. Derifra begynte de å gå oppåver vein, men kom ikke langt før hundene påsto at det sto elg like ved. Det ble bestemt at hundene skulle slippes fra der. Hundene ble sluppet til stor iver, og reiste ut noen hundre meter før det tverrsvingte. Plan B ble iverksatt og jegerne startet på en rask forflyttning til Gullrekka . Men snart viste det seg at elgene hadde avslørt både plan A og B. Vi måtte derfor improvisere, og Webjørn reiste til posten: der elga kjem, Oda til Falltårnet, Martin til 6.2, Kjell Ove til trekanten, og Arnfinn fikk marsjordre i rettning stallen.

Rett før stallen kom jeg på at elgen jo kunne komme fra min høyre side, såp jeg kastet et blikk oppover fglata der. Og jaggu, der sto det en elg. Jeg parkerte bilen, fikk tak i børsja, ladde opp og snek meg bortover grøfta for å komme på posten min. Denne elgen (ikke elgene lengre  🙂  var nok ikke så lur lengre, for jammen kom den nedover flata rett mot veien, og jeg fikk gitt den en het vellkomst biggrin) Der lå det en pen okse på 230 kilo.

300913-arnfinn-okse.jpg

Arnfinn

 

 

 

01.10.2013

På bursdagen til Arnfinn. Gaver hadde han fått tidligere, Lena serverte marsipankake til frokost og elgen skjøt han i går.

I dag bemattet vi tidligere omtalte gullrekka hvor jeg fikk førstevalget som ikke så overraskende ble kongen.  «Gutta» startet med hundene nørst i Kukkora og skulle til slutt ende opp i Slottsparken og grombiten.  Imidlertid ble det uttak i de nordligste dalstrøk. Egentlig en noe underlig holdsetning, men av erfaring vet vi at dyra har godt for å komme her. Hundene fikk tak i elg rundt høgste Kukkora. Bris jaktet på elgen og hadde litt ganglos, men fikk ikke ordentlig stans på skogens konge i dag. Men, det gikk nordover og vi flyttet poster dit, Snurrumyra, grantappen, campingstolen, skomakerhaugen og sten hass far. Atle rakk ikke fram til snurrumyra før Martin kunne fortelle at elgen hadde krysset vegen vestover ved Galåsfløta. Frøydis og Tinka gjorde en «æresrunde» sørover før de også havnet på samme sted. Etter hundenes oppførsel tydet det på at flere elger skulle være i området, derfor returnerte vi til opprinnelige poster og startet på nytt.

Vi nøt finværet og koste oss på post mens hundeekvipasjene jobbet seg sørover mot «gullrekka». Etter ei tid tok Frøydis nok en gang ut elg for oss. Denne fulgte hun møysomt til området rund Kvikkjokk på høgste kukkora, da fant Bris det for godt å overta. Bris er ei laikatispe som lover bra, men har begrenset påhengelighet. I dag var hun virkelig tent og ville bevise for far Arnfinn og resten av laget at hun for fremtiden skulle tas med i betraktningen i bruk av hunder i Galåsen.  Dyrene kom sørover, og spenningen steg hos de som bemannet gullrekka. Jeg satt som sagt på Kongen og nøt finværet midt på «veslesommeren» . Tenk så flott vær, livet er herlig, også for alle fuglene som flyr fram og tilbake – Gud vet hvor de kommer fra, og hvor de skal hen.  Jeg sitter nå der og glor på alle nye skygger som sola lager og innbiller meg at det er dyr over alt på den gode utsikten kongen gir. Men så ser jeg på gps’n at Bris svinger nordover. Jaja, det ble ikke min tur i dag heller, fem år siden jeg sist skjøt en helg tross i ganske mange dager i skogen. Men, like plutselig så raver det fram en elg i skogbrynet litt til høyre for posten, Løvskogflata kaller visst de innfødte dette stedet. Bruker kikkerten og finner fort ut at det er en ungokse, som det jo er to igjen av på kvota, spå her er det bare å skjerpe seg. Legger an mot treverket og finner bogen, holder litt forran og klemmer av skudd som treffer unggutten som finner sin siste hvile her. Sjøl for en litt tilårskommen elgjeger er det godt å se at dyret blir liggende og vite at det har lykkes.

Eter ei stund kommer også Bris, som får masse ros for en vel utført jobb. Lover godt for fremtiden Bris. Tror hun lærte at det ikke lønner seg å gi opp for tidlig.

webjornelg.jpg

 

Så ble det samling og bålkos. Vi har hatt en kjempeflott førsteuke av elgjakta, nok den beste vi har hatt i Galåsen i løpet av de 8 årene vi har vært her. Først skal vi ta de tre siste dyrene på kvota, mens vi gleder oss til neste år.

 

Webjørn

 

 

02.10.2013

I dag er det stille på Grønnengen, nå er det «oppvask». Det vil si at det er noe kjøtt som må tas vare på. Martin og Ellen har hjulpet meg med kjøttskjæring og pakking i dag. Godt å ha litt hjelp når fem dyr skal foredles. Og slakteriet fungerer aldeles utmerket. J Det er helt stille i koia nå, som idag har blitt til i morgen L

 

Webjørn

 

Nå har dere ventet lenge på en oppdatering. Det skyldes ikke at det skjer lite, men faktisk det motsatte. Det har skjedd så mye at vi ikke har rukket å skrive. 

Gravberget

05.10.2013

Så er vi endelig klare for vår andre «førsteuke». I Gravberget denne gang med 8 forventningsfulle jegere som er klare til å høste av naturen. På kvota står en voksen okse og to kalver.  Kjell Ove, Stian og Ellen, Martin, Arnfinn, Ellen, Webjørn og Pål som på grunn av arbeidssituasjonen gikk glipp av førstedrevet.

 

Vi trekte poster på vanlig måte og Martin og Arnfinn skulle gi unghundene i «pang-åpning». Vi startet ved nordre grense og sørover mellom vegene. De gikk ikke lange stunden før Bris fant elg, skrek sine syltynne bjeff, men fikk ikke stans på dyret. Ganglos i starten. Vi satt spente som gitarstrenger rundt på postlinja og fulgte sporloggen på Gps’n, og kunne konstatere at det gikk direkte mot Martin som sto midt inni svarte skogen og hadde omtrent 10 meter sikt. Han sto på en liten forhøyning i et ungskogfelt og hørte dyret komme nærmere og nærmere. Hørtes nesten ut som dyret slepte en fotsid frakk mot kvistene. Men det var selvfølgelig geviret som støtet borti småskog og kratt. Nærmere og nærmere, han løftet børsa og var klar for storfint besøk inni skogen, retningen var bra. Men du verden, dette var marginalt. Plutselig kommer oksen sigende og stoppet opp på 8 meters avstand, og veien var særdeles kort til korset ble plassert i bogen. Ei blyfri kule av typen Hornady GMX hadde felt en skogens konge. I mellomtiden hadde også Leo sluttet seg til det gode selskap og fulgte oksen til sitt siste kvilested på mosegrodde tomter oppi den tette skogen i Digerheden, Gravberget.

Vi «rumpesliterne» kunne nok en gang konstatere at det kan lønne seg å jobbe med hunder og aktivt arbeid i skogen. Det ble feiring i i skogen, mens Elgar ble rekvirert for transport. At det hadde regnet hele tiden og vi var gjennomvåte, hadde jeg nesten glemt. Nå ble det flåing og ei skikkelig kvile med klestørk.

martinokse.jpg

 

Vi funderte litt på om vi skulle ta en skikkelig siesta resten av dagen, men endelig hadde Pål ankommet det gode lag, direkte fra Brasil (!) så vi fikk da ta et lite drev til. Nordafor koia mellom vegen og elva var et passende drev. Arnfinn gikk med hund, og vi plasserte Martin på en stubbe borti vegen her. Nå kunne han se hvordan det var å sitte rolig under et helt drev, uten å bli andpusten, bare litt sår i røva. Da drevet var neste slutt, meldte Arnfinn at vi fikk ta et ekstra godt tak i børsene våre, for Bris hadde nok noe elg om hender. Ho var jo bare 200 meter fra meg, så spenningen steg noe forferdelig fort. Men han hundeføreren som var plassert på en stubbe, satt nok på «gullhåra» sine for der spratt det plutselig fram en okse, neinei, oksekvota er full. Men kommer det mere? Ja, dæven, der kommer ei ku, og da er det bare å vente på kalv. Det varte egentlig bare ett sekund så sto kalvet foran bu-grana. PANG!!! Nok en blyfri kule fant veien til en elgelunge.

051013-Martin-kalv.jpg

Ett dyr igjen på kvoten etter første dag. Dette var første elgfall for vår nye jeger, Pål, fra Elverum.

 

Så kan man vel trygt si at det ble en særdeles hyggelig aften i koia på Bekkekroken.

 

06.10.2013

Elgkalv for Bris

 

 

07.10.2013

Dagen startet med litt venting på jaktsjefen som forsøkte å komme i kontakt med nabolaget i forbindelse med bruken av noen poster. fire av oss ble stående å prate ved parkeringa ovenfor hytta, her kommer plutselig ei elgku ut av skogen med kursen rett mot oss. jeg sier: Ellen, elg, finn børsa di 🙂 og det gjorde ho, men desverre var det ei voksen ku, og det har vi ikke rett på. Ho oppdaget oss på 25-30 meters avstand, og fikk det fryktelig travelt med å komme seg vekk. Jaktsjefen kom rett etterpå og så jammen kua krysse veien litt lengre opp.

 

Så skulle vi ta et drev langsmed nedre veien. En hund neraforr veien, og en ovenfor. Postene satt i sør/øst, og der gikk hundene fra også. Ellen skal være med storebror på hundeføreropplæring i dag, og vi går langsmed elva nord/vestover. Første del av drevet foregår uten noe spenning, men ca 700 meter fra postrekka finne Frøydis dyr, og det blir stålos i uttaket. Bris som er ute på en søksrunde hører losen og gir full gass dit. Vi forventer at det skal løsne når hun kommer dit, men jammen blir det stående. Vi lurer litt på om det kan være noe annet enn elg de loser på.

Vi blir enige om at jeg skal ta med meg lillesøster Ellen innpå losen, hun har ikke skutt elg enda, så dette er kanskje en gylden anledning til å gjøre noe med det smile

Vi starter innpå snikingen, som blir litt vanskelig  på grunn av tett skog, men etter hvert finner vi en ok trase som bringer oss nærmere losen. Da vi er på omtrent to hundre meter hører vi åkking fra losen. Ingen tvil på hva det loses på nå lengre… Synes det må være kalv vi hører. Spenningen stiger mange hakk nå, losen har stått i tre kvarter, og høres jevn og fin ut. Den har flyttet seg ca 20 meter, men ellers virker det til å stå som støpt.

Fra to hundre til førti meter er det fint terreng, og det går ganske raskt unna. Fra 30 meter og bort til losen derimot er det et tett ungskogfelt. Vi står i kanten av ungskogfeltet, på snaut tretti meter en stund, og jeg synest jeg ser fjøla på en stor okse som beveger seg inni krattet. Etter en stund viste det seg å være en bjørkekvist med høstfargede blader på som lurte meg rolleyes

Da det er tilnærmet umulig å komme seg nærmere lydløst, beveger vi oss langsmed kanten på ungskogfeltet, og etter noen meter kan vi komme litt nærmere losen. Samtidig som vi kommer dit kommer også losen mot oss, og plutselig står hundene bare ti meter fra oss. Vi ser hundene, men ingen dyr. Ellen hvisker til meg, hva er det dem loser på da, er da ingenting der !?

Men så kommer det enda litt nærmere, og vi kan se at det kommer en liten elg som helt klart er skadd, den bare bykser seg fram nedover en liten bekk. Nå spiller ikke kvote noen rolle lengre. Dette dyret må taes ut. Ellen finner ei bittelita glenne mellom kvistene og er klar, men hundene jobber tett på dyret og de er i veien hele tiden. Dem hopper hit og dit og meldingene til Ellen er omtrent som følger: Skyt, nei, nå, nei…sky..nei, vent, ikke nå, skyt,nei, faa….

Så gjør elgen et byks, og begge hundene spretter litt unna. Skyt..pang og der ligger en kalv med knekkt bakfot på ene siden, og en forslått bakfor på andre siden. Krysset ser heller ikke ut til å være i orden.

Tre gode ting på en gang: Ellen fikk skutt sin første elg, Bris fikk være med på sitt første fall på en stålos og vi fikk avlivet en hardt skadet kalv.

En meget god dag smile

ellenkalv.jpg

Stort øyeblikk for både hund, skytter og “guiden”

 

Tekst: Arnfinn.

Foto Webjørn

 

09.10.2013

Ny dag med jakt. Vi er bare tre jegere i dag. Kjell Ove, Pål og jeg (Arnfinn)

Første drevet blir langs åa sør for koia. Pål sitter på flata etter veien, og Kjell Ove sitter på åkanten litt sør for koia. Jeg tar med Bris og går inn litt sør for flata som Pål sitter på, slik at jeg får med meg biten mellom den og åa. Vi har bare så vidt passert flata da Bris reiser ut langs med åa, Her har det vært dyr, og ganske snart ser jeg et skjømt av elgen, også kommer den inn på flat til Pål.

Den kommer inn fra venstre, og kommer luntende i bedagelig tempo. Alt er perfekt for Pål, både tempo, avstand side av skytteren, og han har til og med sola i ryggen. Pål bedømmer dyret til å være en stor ku, og det skal vi jo ikke ha 🙁 Kua passerer majestetisk på 8-10 meters avstand. Bris henger noen minutter bak, men kommer etter hvert i sporene til kua. Etter et par kilometer bråsnur det hele, så elg og hund kommer tilbake omtrent samme vei. På ny entrer kua posten til Pål, men ho er fortsatt akkurat like stor 🙁 

20131009-bris-ku-elv.jpg

Kua gir gass og forsvinner over åa. Bris er ikke spesielt imponert over det eek

 

På neste drev støkker vi antagelig vis ut elg da vi går på post. Hundene kaster seg på sporet så fort de blir sluppet, og gjør en sving opp til vestre rådelen før det raser tvert over hele terrenget, og over åa som med den forrige 🙁

En spennede dag i dag også smile

 

12.10.2013

Kjell Ove, Oda, jeg (Webjørn), Martin og gutta overnattet på Bekkekroken og hadde lagt planene klare for det som skulle vise seg å bli vår siste jaktdag i Digerheden for dette året. Men tidlig på morgenen kom Tuva, Ellen og Stian inn i varmen og fortalte at det sto ku med kalv like ovenfor koia. Tidligere planer ble vraket, og nye lagt. Vi satt rundt omkring sørøst for koia mens Martin og Laikaen Leo gikk inn fra nord. Bare etter en liten stund meddelte Kjell Ove at ei ku forserte Ulvåa inn til naboene, med Leo på slep. Martin hentet Leo og startet opp på nytt. Da spratt det ei ku over veien ved Oda, og borte var den.

 

Vi organiserte nytt drev mellom vegene, Kjell Ove satt ved “furua”, Stian med Tuva på “flata hass Pål” Ellen på toer’n (1,9) og jeg satt i bjørntårnet. Martin gikk med Frøydis, mens Oda gikk med Leo, mens  vi “rompesliterne satt og glodde inn i skogen. I venstre øyekrok oppdaget jeg plutselig en bevegelse. Bakfra kom det forsynet meg ku og kalv, OG ei ku til. Men neigu om jeg rakk å skyte på kalven.

Like brått som de forsvant, varslet jeg jaktlaget om min observasjon, og spenningen steg mange hakk. Selv om vi er vant til mye dyr i drevet, er det spennende når de først er der.

Jeg sa at Martin gikk med Frøydis, men i tillegg hadde han med seg sønnene Tage og Elias. Utstyrt med egne jaktradioer i framlomma på jaktjakkene og tilhørende ørepropper, var de spente som felestrenger når de fikk min beskjed. Dette gikk jo i deres retning, og ikke mange hundremeterne unna. “Kjem dem hit pappa?” “Vi får vente å se”. Etter ett par minutter hørte de kvistknekk i skogen, og spenningen var på topp, de kunne se en bevegelse og skjønte at begivenheten var nær. Godt plassert bak pappa’s rygg bivånet de hele seansen. Den rutinerte pappaen anså situasjonen og fant det forsvarlig å sende en blyfri kule mot kalven. Skuddet drønnet i skogen, og jeg tenkte, “du, nå igjen?”. “Påskutt kalv”, lød meldingen. Og etter en liten stund kom bekreftelsen om at tilleggsdyret lå i bakken.

martinkalv.jpg

BILDET: Martin, Tage og Elias gleder seg over en vellykket jakt

 

Jeg satt og sendte noen tekstmeldinger, mens det braket i skogen; der kom det jamen en elg til, med Frøydis på “slep”. Ho hadde et jag på et par timer, men lite visste hun at kvoten var full og pappa og “gutta” satt og koste seg ved kalvefallet sammen med resten av laget som etter hvert samlet seg der.

Frakt og slakt som seg hør og bør, og vi “buførte” hematt til Galåsen.

Webjørn

 

13.10.2013

Fullstendig klar over at dette kunne bli et antiklimaks startet vi jaktdagen i Galåsen, nærmere bestemt i Slottsparken med postene godt plassert på “gullrekka”. Mye fin natur, flott vær og drevet gikk mot slutten. Plutselig ser Martin og gutta en elg av riktig kaliber og bestemmer seg for å skyte i neste åpning i skogen – men dit kommer aldri elgen. Den svinger “røvva” til og forsvinner i retning postene, svinger enda litt til og en ompostering må til. Nytter ikke dette heller. Elgen forsvinner i retning Montessoriskolen i Plassen.

Ok, vi tar et nytt drev, siste drev for denne helga, ved Kjelkmyra. Oda slipper begge hundene og overlater regien til Frøydis og Leo. De gjør noen skikkelige søk, og finner elg her også.  Det går rett mot Kjell Ove på “stussligstuggu”, der svinger de inn i drevet igjen og passerer bare 25 meter fra Pål og dattera Julie som sitter på “vanskeligposten” ovafor kjelkmyra. Nok en gang for Pål var det ei voksen ku som ikke står på kvota. Et nydelig skue både for en fersk jeger og ei urban jente fra Elverum. (Hun mistet forøvrig ei mjølketann samme dag, og det var tydeligvis en større begivenhet i og med at hun hadde avslørt tannfeen og funnet ut at tannen ikke lenger kunne ligge i vann – for da fikk hun ikke noen papirpengerwink

Her avslutter vi for helga, og sees igjen neste helg rolleyes

 

Webjørn

 

18. – 21. oktober

Pensjonister kan tillate seg mye rart, Vi planla jaktstart fredag/lørdag, men allerede onsdagskvelden var jeg på plass på Grønnengen. Hadde hørt om sporsnø på torsdag. Kontrollerte alle veiene og kunne konkludere med at ingen dyr hadde gått ut, de sto nok i området vårt cool.

Torsdag ingen observasjon. Fredag kom Martin, vi skremte vel et dyr eller to.

Lørdag var vi 8 mann (inkl 3 damer). Ågot og Pål observerte en 4-spiring på Perkele. Oda og Ellen gikk i Kukkomak med hver sin unghund, men elgfall uteble.

Søndag stilte Martin med jämthunden Lotta. (Frøydis er på parring) Hun fant igjen elgene oppi Kukkomakk, og sendte ei voksen ku forbi Pål og Ellen, videre passerte den mellom Kjell Ove og meg. Lotta hakk i hæl, og ekvipasjen forsvant “rett vest”. Trolig sto det igjen minst ett dyr i skogen, men ingen hund, – ingen elg. Dessuten var det tid  for avreise for de som måtte på jobb eller skole.

 

Webjørn

01.11.13

I dag startet vi dagen med tre mann, da tok vi et par små drev vi ikke tar så ofte. Så kom Martin til utpå dagen, og da tok vi et drev i Sørli-Øtli. Bris fant elg, men det reiste feil vei. Vi omposterte et par ganger, men det ble mørkt så vi ga oss.

02.11.13

Juhuu 🙂 Da er vi en dugelig gjeng igjen, 9 jegere og to aspiranter. vi prøvde i dag å finne igjen elgen fra i går. Vi tror det er et fjordyr, og det skulle vi gjerne hatt 🙂

Vi startet med Kukkora, uten resultat. Så tok vi området rundt Kukkoramyra. Der hadde Leo flere nydelige fugleloser… Ellers fant vi ingenting.

 

Så da satset vi på at elgen hadde lurt seg over til Sørli-Østli igjen. Vi posterte etter tårnrekka og langs veien. Webjørn satt på en ny post nordafor nørste tårnet. Noe navn har stedet ikke fått enda, men det kommer vel 🙂 

Leo og Bris var med Martin, og fant fort noen rådyr som fikk trimmet seg litt… Så reiste dem nedover mot plattforma, og der ble det et uttak på nytt, men det reiste dessverre feil vei igjen. Etter en time returnerte to slitne Laikaer smile

I mellomtiden fant Tinka elg langs bekken, og denne passerte veien ved “det elga kjem” i lav høyde stor fart… Ellen så bare baken på den i det den forsvant inn i skogen. 

 

I morgen er det en ny dag med nye muligheter smile Følg med 🙂

 

 

28.11.13

Følg med og følg med. Her har det ikke skjedde mye siden sist. Jo visst har vi vært på jakt, men elgtørken i Galåsen har inntruffet. Etter sist vi skrev har vi riktignok fått i hus ei ungku, ellers har vi hatt noen spennende drev, men uten givende resultat. Blant annet hadde vi los i fire timer, men selvfølgelig hos naboen. Losen startet 150 meter på feil side, og ved mørkrets frembrudd manglet det fortsatt 60 meter. Så var det bare å gå hjem.

Vi har hørt kvistknekk av skogens konge og sett en “sjømt” av den også.

Vi kommer tilbake, bare vent…… Dyra kjem snart att.

 

Webjørn

 

Følg med….. 5. desember 2013

Ja, nå er vi vel i gang igjen. Mest effektivt er det uansett å være et stort jaktlag, mange poster godt plassert på strategiske steder, men jammen går det an å lykkes med få mann også.

Martin og jeg var alene i dag, og startet som seg hør og bør på denne årstiden å sjekke om elg har passert inn på terrenget. Vi så ikke noe nytt, men Martin visste om at det hadde gått inn ku og kalv ved stallen for et par dager siden.

Frøydis og Martin dro i veg fra 6/2-posten akkurat når snøværet startet, mens jeg satt på post både her og der. Frøydis fant dyra og hadde kombinert stå-/og ganglos som etterhvert beveget seg oppi Kukkora og videre østover. Jeg dro mot øst for å være i beredskap der mens Martin snek seg innpå losen som hadde blitt stående i et trangt skogsnar. Han var på ca 40 meter da vindpustet kom i nakken (som pokker også), men slik er jakt. Jeg sto tilfeldigvis godt plassert på sikringsflata mens snøen lavet ned. Den halvtimen jeg sto der kom det i hvert fall 5 cm snø. I følge GPS’n var dette en lur post, og jaggu, 150 meter unna kom det en elg, men dessverre ikke av det slaget som sto igjen på vår kvote. Det var et hornløst dyr, men passerte kalven uten at jeg hadde sett den? Rask forflytning førte meg til koia ved abbortjernet, litt for lang, og jeg måtte springe tilbake. (folk som nærmer seg 70 «kuter» ikke så veldig fort akkurat). Plutselig kom det et boff fra Frøydis som bekreftet at elgen(e) var like i nærheten. Riktignok, bare 20 meter fra meg kom et enslig hornløst dyr spankulerende over veien. Artig var det lell, men nå var slaget tapt, vi har igjen fjorokse og kalv på kvoten, så nå må vi finne på noe annet. Frøydis ble plukket opp og fikk 10 minutters kvile mens snøen lavet ned.

Vi ble enige om å starte på nytt, for «mellom puppe», eller «blindfåra» om du vil, rett sør for høgste Kukkora hadde Martin konstatert mye elgtråkk tidligere i dag. Det gikk ikke lenge før det var uttak og los som ble stående nedunder høgste. Martin snek og snek, men uten å lykkes. Dyra dro sakte sørover, og jeg kunne forlate posten ved falltårnet og forflytte meg til nørst på fuggullekåsen. GPS’n fortalte at Frøydis var i annmars nettopp hit. Jag ladet Tikka’n, pusset linser og gjorde meg klar til royalt besøk mens snøen lavet ned. Hadde vel kommet 20 cm i løpet av dagen.

Jeg speidet i skogen og glante på skjermen, og der, der! Der kom dem, kua og kalven, det vil si i omvendt rekkefølge. Fant det tryggest å gå ned i knestående, la korset på kalven og sendte i veg ei kule som nok overrasket kalven. Den ble stående på stive bein, og jeg fant det fornuftig å ofre en patron til. Når denne traff bogen, stupte stakkaren kråke og landet på ryggen, senere i stabilt sideleie.  

Her trengte vi hverken elg-trekk eller tilhenger. Etter utvomming brukte vi slepetauet og tauet elgen ned til koia. En artig jaktdag, trass mye snø. Men det er noe som heter at «drittvær» er «jaktvær».

 

 

webjrnkalv.jpg

En fornøyd skytter

vinterkalv.jpg

Dette kan vel kalles for vinterelg

 

Hilsen Webjørn

 

16.12.2013

Det er «lettfyret» i koia på Grønnengen i kveld. Ute er det 6 positive grader og regnet øser ned. Ikke akkurat adventstemning, selv om vi hadde 30 cm snø.

Dagen har vært en tradisjonell god vinterjakt, ja, faktisk litt hektisk med hensyn til antall elgobservasjoner og hundenes adferd.  Etter 1.desember har vi ofte samjakt, og fordeler felte dyr mest mulig rettferdig.  Nå var vi samlet jegere fra alle fire lagene i det som kalles Galåsen Jaktlag. Vi startet som vanlig på denne årstiden med å sjekke spor langs veiene. Mest interessant var nok spor Oda og jeg fant etter fem elger som hadde gått sørover fra «nyveien». Martin slapp grombikkja Frøydis på sporene mens resten av mannskapet ble gitt de mest gunstige postene som passet til dette drevet. Jeg skulle kjøre til enden av Båthusvegen og sette igjen Oda på en god post. Hun var ikke særlig fornøyd med postens beskaffenhet, men lovet å gjøre sitt beste. Jeg kjørte vider rundt neste sving. Akkurat ja, der sto det jaggu tre elger, ku, kalv og en liten okse. Disse forsvant inn i skogen igjen retning til Oda. Jeg varslet selvfølgelig og sa at nå får du jaggu passe på; elg i farta. Jeg kjørte videre og plasserte meg ved vegenden, i samme øyeblikk som Oda registrerte elgenes ankomst til denne «drittposten». Først kom kua, og så kom kalven som så beleilig stoppe akkurat på rette stedet. Oda hadde allerede kolben på Tikka’n inntil kinnet og kunne la skuddet styrte av gårde i en vilter fart. Kua traff kalven midt i bogen, litt oppfølging og kalven tippet over ende i snøen, 70 meter unna. Så stakk både ku og okse tilbake til den store vinterskogen i Galåsen.

odakalv2013-b.jpg

Oda Larsen, en meget fornøyd skytter.

 

Rolf forsøkte seg som løshund og fulgte etter dyra, men disse skjønte at her i området var det livsfarlig, og dro rett sørover hvor det ikke var mennesker med skarpladde våpen.

Jammen Frøydis da? Joda, ho jagde sakte men sikkert den store horde av royale individer gjennom postlinja og videre vestover og rett opp på høgste Kukkora. Underveis hadde det viss bare blitt igjen ku og kalv. Men skitt au!!

Dagens fysiske problem var skogsbilvegnettet i Galåsen. Tilnærmet uframkommelig selv for 4-hjulstrekkere. Jeg forsøkte å ta meg i den retning hvor Frøydis iherdig kjempet seg fram i snøen, hadde kanskje en snittfart på ti kilometer i timen. Hadde vegene vært brøytet, ville jeg, og flere andre, garantert ha kommet fram i tide. Nå rakk jeg bare så vidt å møte Frøydis, og la henne få en velfortjent kvil baki bilen. Dyrene reddet skinnet takket være elendig brøyting.

Jeg må også nevne at da Steinar gikk til post, sto en elg og kopte, langt unna og ikke noe å gjøre med.

Martin skulle forlate sin post og beveget seg bare noen meter framover da han fikk se noe som lignet en elg. Opp med kikkerten, joda ei elgku med ett og ett halvt øre. Kanskje det var derfor hun ikke hadde hørt at han hadde snakket både i radio og mobiltelefon under hundre meter unna. Kunne ha skutt, men vurderte kua for stor i forhold til gjenstående kvote. Videre på sin ferd skremte han ku og kalv, og vi satte ut et passende hold igjen, men kalvens gode mor visste hvor hun skulle gå for å redde livet.

I mellomtiden hadde Oda vommet ut kalven og gjort den transportklar. Nå kunne Pirsen dra hjem og ta vare på «jule-elgen», eller kanskje blir det en til?

Håper på flere fortellbare historier i morgen.

 

Hilsen Webjørn

 

 

18.12.2013 «De gran final»

Dagen i dag er bursdagen til Caroline. (Gratulerer) Det har skjedd i flere år, akkurat den 18. desember; Caroline har bursdag, Martin skal finne juletre, men kommer for sent hjem, uten juletre. Hvorfor? Jo for vi har «kommet i skade for» å skyte en elg. I år skjøt vi tre -3!!!

I dag var det snakk om samjakt med tre jaktlag, og det ble avtalt fordeling av eventuelt felte dyr. Til sammen var vi 8 jegere. En fra pirsens, fire fra «gråstubbs» og tre fra vårt eget lag.

Under kontroll av veiene, fant pirsen og Martin to dyr nedafor Kvannstranda. Det viste seg at den ene var akkurat den fjorkua som pirsen manglet. Etter litt snarrådighet og handlekraft lå fjorkua i baret. Sauer’n til Martin skreik av glede da kula fant veien til elgbringa. Det var dyr nummer én, og klokka var bare så vidt ni på morgenen.

Pål og jeg kontrollerte Grønåsvegen og konstaterte at det var ku og kalv ved Platået. Sju mann ble satt på post mens Martin fulgte sporene i den 25 cm djupe snøen. Etter hvert som dyrene trakk sørover, flyttet vi postene tilsvarende, og til slutt ble Martin byttet ut med løshund av typen jämthund. Jeg satt nedved grustaket og filosoferte da jeg så på GPS’n at jämten kom i min retning. Er det mulig? Så på gps’n igjen, joda, de kom nærmere, bare 250 meter igjen. Dermed føyk den moderne innretningen djupt ned i lomma. Her må alle sanser skjerpes til det ytterste. Mine ellers så forvirredet ører fortalte at noe var på gang, det skrapet i snøen og noe nærmet seg. Jess, der kom kua, og der kom kalven, akkurat i den åpningen jeg hadde tenkt meg. Tikka’n fant fort veien opp til kjakan i ene enden og bringa på kalven i den andre enden, og dermed så smalt det. Skuddet gjallet i skogen og repetisjonen likeså. Dermed var dyr nummer to et faktum.

Martin stresset oss for å bli ferdig med utvomminga; vi drar oppi Kukkora tar én elg til. Joda, planer ble lagt – og gjennomført. Vi plasserte oss på «Gullrekka» mens Martin slapp Frøydis og Leo på sju ferske spor oppi Omplampveien. Jeg satt på posten «kongen», mens Pål satt på «nier’n». Litt fram og tilbake med hundene, men så kom dem østover der Pål, jeg og noen flere satt. Plutselig skilte hundene lag, og Leo kom mot Pål som kviskende på radioen kunne fortelle at han var velsignet med besøk av skogens dronning med sitt avkom. Litt for langt unna til å kunne løsne skudd, men de var på tur til posten min. Selv om jeg akkurat hadde skutt en elg, var jeg klar for nye oppgaver. Tiden gikk, det varte og det rakk, men etter et kvarter skimtet jeg ryggen på elgkua og kalven. De kom nærmere og bedre til syne. For å få et sikkert skudd, måtte jeg ha støtte i nærmeste tre-legg. Lurte meg dit og lot kula fyke av gårde. Den fant fram igjen og kalven slapp å fryse seg igjennom vinteren.

Nå måtte jeg melde til Caroline og be om unnskyldning for at jeg heftet ektemannen. Han ville også i år bli dugelig forsinket til bursdagsfeiringen, og juletreet måtte familien vente enda lengre på. Pål utmerket seg som en suveren elgtrekksjåfør. Frøydis? Jo, ho hadde nådd helt til Lutnes i hælene på ett par elger eller tre. Martin og jeg fikk hentet henne. En skikkelig avslutning av årets jakt.

Snipp snapp snute, så var kvota i rute. (dvs full).

Må nok si at dette har vært den mest innholdsrike høsten jeg har hatt de 31 åra jeg har jaktet helg. Vi hadde ei kvote på 11 dyr, og jaktlaget har på en legal måte felt 16 elger.

Lenge til neste jakt, men gleder meg allerede !!!!

 

Hilsen Webjørn