Det er ikke lenge siden vi satt og tenkte på hvor lenge det var til vi kunne jakte igjen.. Men nå står vi i døra og kjenner at draget i lufta er litt skarpere enn for ei uke siden, jakta kom i år også. Skytetrening og trening av egen og hundenes form har pågått en stund og går nå over til alvor.
I skrivende stund er to av jegerne på rådyrjakt, andre av oss girer opp til jakt om en uke, en skal på reinsdyrjakt oppi Knutshø mens brødrene brodders skal også i år opp til nordre delen av Sverige for å fylle dagene med bjørnejakt og action..
Alle gleder vi oss til og komme igang med årets jaktsesong!
Følg med på www.jegerne.no for oppdateringer etterhvert.
Martin
Tjuvstart:
Ja hvem skulle tro at elgjakta ble startet så tidlig i år… Allerede først i september falt første elgen. Under bjørnejakta i Nordbotten fikk vi mulighet til å trimme elghundene noen dager.
Dag 1 var litt kjedelig for meg og Bris da vi ikke fant noen elg. De fleste andre fant elg, og en 13 takker ble felt i stålos. Søket til Bris var heller begredelig slik det er i starten på hver sesong, og det var ikke pene skussmål ho fikk den kvelden…
Dag to gikk jeg med både Tinka og Bris, og søket var betraktelig bedre nå. Vi går flere kilometer uten å finne elg, Vi kommer så nedover en slak ås med retning mot et dalsøkk med ei elv, og masse hardbakkehauger med små myrer i mellom. Dette virker som et lovende område, og forhåpningene stiger litt 🙂
Hundene øker søket og via gps’en ser jeg at begge to holder på med gamle spor, så nå begynner jeg virkelig å få trua 🙂 Det søkes både hit og dit, men hundene finner ikke elgen. Etter en stund møter jeg hundene som kommer fra hver sin kant oppe på en hardbakkehaug. Det ser ut som at begge er litt frustrerte og egentlig har gitt litt opp. Jeg studerer gps’en og finner ut at jeg skal svinge litt mot nord vest, der er det en lomme hundene ikke har vært i. Det bærer ned på nærmeste myr, litt blaut men ikke mer en 50 meter brei, opp på neste hardbakkehaug. Denne er litt flatere og med mer skog på. Tinka gjør en liten sving mot høyre, mens Bris reiser ut nesten rett fram.
Å vips så lyder det i skogen, Bris sin tynne stemme er lett å kjenne igjen. Når den er kjempelys har hun og elgen fart, blir losen grøvre står det som regel rolig. Nå er losen meget lys, og jeg tar en rask titt på gps’en og ser at kursen er mot haugen jeg møtte hundene for litt siden. Jeg tar beina på nakken og springer mot myra jeg passerte for 80 meter siden. Framme i myrkanten ser jeg elg, og hund komme på 50 meters hold. Enslig ku kan vi ta så da er det bare å få sikta inn kanonen som for anledningen er utstyrt med et rødpunkt sikte. Når jeg nå er klar til å skyte drar bris opp på siden av elgen, og jeg må vente med å skyte. Vell over myra stopper elgen nesten opp, og Bris svinger inn foran elgen. Pang, skuddet går og jeg har vel aldri følt meg så sikker på noe skudd, tydelig skuddreaksjon var det også.
Elg og hund forsvinner innpå haugen jeg møtte hundene på for en stund siden, og jeg hører at det stopper opp. Meget fornøyd rusler jeg etter over myra, samtidig kommer Tinka etter i sporet og forsvinner innpå haugen. Der ligger kua etter et bra skudd, og begge hundene er superstolte 🙂
Dette er den aller største kua jeg har sett, og vekta anslås til ca 250 kilo :)))
Dag 2 begynte med Bjørnejakt, men vi klarte ikke å finne den igjen, vi gikk så gjennom terrenget for å finne elg. Jeg gikk med Tinka Leo, og Bris. Tinka og Leo begynte å rote i noen gamle bjørnespor fra tidligere, men Bris ble med meg på leten etter elg. Vi gikk i de samme haugene som vi fant elgen i sist uten å finne noe, så mot slutten av turen krysset vi åa, og hadde bare 500 meter vestover til veien. Her fatte Bris interesse for noe, og forsvinne oppover mot veien. Skulle det stå dyr mellom åa og veien er jeg tett innpå, så jeg avventer litt på ei egg rett opp for åa. Så hører jeg det knaker litt fram og til høyre for meg. Rett etterpå begynner Bris å lose, men det er fram og til venstre for meg. Knakinga og losen må være 50-80 meter fra hverandre, så her misstenker jeg at det er flere dyr. Bris reiser sakte mot veien, og dreier litt mot nord etter hvert. Jeg har fin vind, men litt dårlig sikt, spesielt mot nord.
Jeg løper ca 50 meter nord øst, slik at jeg kan se ca 150 meter oppover åa. avventer litt her. En post på veien melder om at en fin okse løp ut der uten at han rakk å skyte. Hmmm. merkelig for Bris høres ut til å ha stå/ganglos rett nedenfor veien. Jeg varsler om at han må fortsette å passe på, da det nok er flere dyr her.
Bris og elg flytter seg sakte nedover igjen fra veien, i min retning. Så stopper det helt opp, normalt skulle vi jo ha avventet litt her, men lyset begynner å bli dårligere, så jeg bestemmer meg for å forsøke å komme meg nærmere med en gang. 300 meter er det til losen, og jeg er under ei egg. Jeg gasser på litt, ønsker å komme oppå egga som losen står på. Jeg kommer ganske raskt opp på egga, og hører plutselig losen bedre. Det høres ut som at det går litt både hit og dit, men det er nok bare Bris som jobber rund elgen. Det er en gammel flate jeg er på, og skogen er blitt 2-4 meter høy, vanskelig å finne noen god posisjon, og vanskelig å ta seg fram uten å lage lyd. Så endrer plutselig Bris lostakta og blir lysere i målet, 150 meter blir raskt mindre. Joda elg og hund kommer rett mot meg. Der kommer Bris først og elgen bak. Jeg er ikke sikker på om elgen jaget Bris, eller om ho bare løp foran for å prøve å stoppe elgen men nære kom dem i vertfall. Bris passerte en meter unna meg, og kua kom på 5-7 meter. pang… Så løp den 50 meter å la seg pent ned :))) Var stor fordel med rødpunktsikte denne gangen i vertfall 🙂 Det ble stor jubel igjen, og Bris feiret for fult med å rive brodd. Tror ho er klar for elgjakta i Trysil nå 😉
Rette jakta…
24.09.14
En ganske vanlig “julekveld” med god mat og bittelitt drikke. Alle stormet i seng tidlig for å være klar til den store dagen. Lena og Mikkel mangler enda. Lena kommer i morgen, og Mikkel på Lørdag. Utpå kvelden like før vi skulle i seng kom det jammen et bilde fra ene saltsteinen vår. Faktisk fra saltsteinen oppi Hakkara hvor vi har bestemt oss for å starte morgendagen. Ku med to kalver var å se på bildet 🙂
Skitt jakt i morgen.
25.09.14
Den store dagen startes som planlagt i Hakkara hvor vi vet det var elg i går kveld. Spenninga rev i kroppen på noen og en hver. Skribenten har brennt av tre uker med jakt allerede, men dette er liksom det store høydepunktet. Vi posterte i høgspenten, nyflata ovafor Østli og på Rådyrposten. Caroline og Martin gikk med Leo lengst øst, mens jeg gikk med Bris lengst vest. Bratta opp på Hakkara saug godt i beina, mens lengselen etter å få høre los i skogen var til å ta og “høre” på. Oppe på høgste reiste Leo ut i god fart først nordover, så dreide det vestover foran meg og Bris. Bris reiste også ut, og møtte nok Leo og et rådyr. Rådyret tok en tur ned til Kjell Ove nedpå Rådyrposten, bukket pent, før det kastet seg rundt og ga full gass videre. Bris og Leo snudde ganske fort og fortsatte sitt søk etter elgen.
Litt nerafor Myrli dro hundene sammen nordover mot postene i god fart, og spenningen steg igjen. Like før postrekka bråsvinger Bris ned (øst) mot kjølen og tilbake mot hundekarene igjen. Der blir det et uttak og en rask ganglos rett sørover. Jeg står på Myrliflata, og hører det braker noe voldsomt i skogen der elgene kommer forbi ca 100 meter nerafor meg. Jeg ser ingen dyr, og varsler Caroline og Martin som sprang nedover lia inni tette skogen for å komme i posisjon til dyra kommer. Kua og kalvene kommer sammen med Bris, og rett ned for Caroline og Martin stikker Bris forbi, og dyrene stopper opp. Dessverre stopper elgene i ei stor klynge bare 40 meter unna. Caroline og Martin står nesten skulder til skulder. Martin sikter på dyrene, mens Caroline ser bare små lappeteppebiter mellom trer og kvister.
Martin får inn ett skudd da elgene starter opp igjen og, meldinga om påskutt dyr går på radioen. Like etterpå kommer kalvene tilbake. Verken Caroline eller Martin klarer å se om noen av dem er skadd, og får derfor ikke inn noe skudd.
Jeg blir varslet om at kalvene er på tur min vei, jeg er jo ganske klar, men gjør noen byks bort på en stubbe, og står på tå oppå der for å kunne se kalvene som skal komme. Flata begynner å bli ganske attgrodd. Jeg hørte kalvene okke nedi skogen, og svarte etter beste evne. Kalvene dreide da oppover mot meg, men var fortsatt nedi skogen.
Så får jeg se det kommer en kalv 60-70 meter unna, denne siger bare fram, og ettersom den er skadd må jeg prøve et skudd. Skuddet går og kalven blir borte. Så er det kalv her, og kalv der. Ikke aner jeg lenger hvem som er hvem. Jeg okket litt mens jeg smyger meg nærmere. Da får jeg se en kalv som står med bredsiden til, den andre er forsvunnet. Så da er spørsmålet, er dette den skadde, og den friske har stukket av, eller ligger den skadde i bakken og dette er den friske. Et skikkelig dilemma… Hvis den skadde ligger nede blir den der, og da kan jeg skyte den friske. Er det den skadde så må jeg jo skyte, så begge scenariene gir meg ett svar: Skyt. Jeg er nå ganske nære, og føler at jeg kan sende et sikkert skudd mot kalven. Kalven får en fulltreffer og går rett ned. Jeg smyger så nærmere og får gitt et fangskudd, og dermed så ligger begge kalvene der.
Rett etterpå får Webjørn og Morten se en okse som går ut av terrenget i Høgspenten. Oksen er ikke skremt, og rusler bare rolig oppover flata, og får gå i fred inn på naboterrenget.
Det blir stor kos med slakting, bålkos, mat og skravling. Bris og Leo kom etter hvert på fallet og feiret med skikkelig busting 🙂
Etter transport og flåing er det fortsatt en del igjen av dagen, og vi bestemmer oss for å ta et drev oppi Kukkora. Vi posterte på snurrumyra, satan perkele, perkele, tårnitårni, og sten hass far. Martin går på østsiden, mens jeg går på høgste og vestsiden. Frøydis går ut i fine søkerunder, mens Bris ser ut til å være fornøyd med dagen og søker heller dårlig. Jeg får en følelse av at jeg bør svinge godt over på vestsiden, har ofte slike “følelser” men jammen sjelden dem leder til noe…
Plutselig reiser Bris ut, og jeg stopper opp litt da ho har en tendens til å finne dyr litt for nære meg. Så er det nok denne gangen også og det blir uttak bare 150 meter unna. Jeg er nok allerede avslørt så elgen tar ut i stor fart. Det braker i skogen sørover på vestsiden av Kukkomakk og jeg varsler jegerne om at de må passe på. Rimelig tåpelig egentlig, da jeg regner med de fleste jegere blir ganske observange når losen går 
Elgen passerer innafor myra på satan perkele, og Ellen som sitter der får noen glimt av den, men får ingen mulighet til å skyte. Jeg spør hva slags dyr det var, og får til svar at det var en elg som kom jæ…. fort… Hihi.
Videre går det rett mot perkele, der sniker den seg forbi, like stille som en elefant på glassmagasinet. Så braker det i skogen ved tårnitårni der Webjørn får et glimt av raketten. Det går nå sørover i rettning kongerekka. Kjapp forflyttning beordres, og Caroline og Atle hiver seg rundt. Caro sikter seg inn på Kongen, og Atle på dronninga. På tur fra veien inn mot dronninga får Atle se rævva på en elg. Rævva er jo som kjent en dårlig blink, så han huker seg sammen, og sniker seg litt nærmere. Når han nå reiser seg opp igjen har jammen elgen utrolig nok snudd seg og er skytbar. Atle skyter to skudd og der ligger ei fin fjorku :))) En hærlig første dag, og selv om vi har skutt tre dyr, kan vi fortsatt skyte alle slags dyr 
Det blir mer flåing, mat og litt feiring i koia 
Dag to
startet som normalt og vi planla og gjennomførte et langdrev som startet i Kukkomak ved nordre rådelen og fortsatte helt til søndre rådel ved Hundshøgda. Dette er vanligvis et område hvor det skal være godt om elg. Men denne gangen var det tomt. Hundskara Arnfinn og Martin så tydelige merker etter bjørn. Den hadde forsynt seg grovt ved et par jordvepsbord og rotet til på flere steder. Vi avsluttet drevet og møttes ved kvilplassen som har det flotte navnet «Rådhuset». Nå måtte vi virkelig rådslå. Kjell Ove hadde hatt besøk av selveste bjørnen på posten sin ved nordenden av Pettermyra. Han valgte å ikke fortelle dette på sambandet da han var redd for at enkelte ikke lenger turte å fortsette posteringen alene i skogen. Ikke rart at elgen hadde stukket av, der det lukter bjørn, liker ikke elgen å oppholde seg. Sjøl om det var et tomt for elg, fikk i hvert fall Kjell Ove en flott opplevelse. Bjørnen var bare 40 meter unna. Bjørneobservasjonen forklarer også farten på gårdagen kvige.
Vi hadde fortjent en lang og god kvile, men vi måtte da finne at elgen. Hvor kunne den være. Bestemte oss for å gjøre et forsøk på Kjelkmyra. Vi planla etter det tradisjonelle mønsteret. Kjell Ove og jeg skulle sitte på østsiden, mens Morten og Atle skulle ha vakthold mot sør. Atle hadde akkurat satt seg ned på Vanskeligposten da han oppdaget elg. Først kom ku og kalv, uten at det ble noen skuddsjanse. Litt lengre bak kom oksen og tok livet litt mer med ro. Atle lar ikke en skuddsjanse gå fra seg, og en 9,3 suste av gårde og traff pusteorganene på oksen. Et oppfølgingsskudd og oksen gikk bokstavelig talt i baret. Ikke før hadde ljomet i skogen lagt seg, før det smalt nedpå Kjelkmyra. Nå var det Morten som hadde fått besøk av ei enslig ku. Denne «kveldet» 100 meter inne hos naboen. 5 elger på jaktas to første dager er vi ikke vant til. Sjøl om det hadde gått ku og kalv inn i drevet, valgte vi å stoppe her. En ting er å frakte to kalver, men når du har to voksne dyr i myra tar det noe lengre tid.
Vi fordelte mannskapet etter beste evne og fikk dyrene hjem til Grønnengen ved mørkrets frembrudd. «Indretjenesten» ordnet mat, mens resten dro skinnkåpa av elgfruen, mens oksen bestemte vi kunne henge med frakken på til neste dag. Kalvene ordnet vi egen galge til, for nå ble det trangt om plassen. I det vi skulle heise opp oksen braket det voldsomt, og ei kvige og ei ku med likskjorter på og en voksen okse med skinnfrakken på skrotten deiset i bakken. Gudskjelov at ingen av oss ble skadd. Puhh. Det var bare å «brette opp ermene» og begynne forfra med å lage ny «galge» og henge opp på nytt. Jamen var det slitsomt å få så mye elg på så kort tid.
Vi jaktet tre dager til i Galåsen uten at vi fikk flere dyr. Vi så riktignok tre eksemplarer av skogens majesteter, men bamse brum ville nok disponere arealet for seg selv. Det var forresten tid for å ivareta nøyaktig 700 kilo kjøtt.