Så var det endelig august og reinsjakt! Datoen var 21. august, og i Folldal var en gjeng ivrige jegere klar for dagens innsats i reinsfjellet. Vi startet innerst i Kakelldalen og gikk vestover opp mellom Kolla og Grønnbakhøa. Jeg hadde med meg mamma som sherpa, mens lillesøster Oda gikk sammen med Webjørn. Opp i fjellet kom vi og der var det haugevis med hvite ulldotter rundt omkring men ingen rein. Jeg og mamma satte kursen for søre skaret, og dit kom også Oda etter hvert.
Jeg hadde ikke store trua oppi der og fant ut at jeg måtte prøve et annet sted, og ruslet nordover mot Einståkåskardet alene. Underveis hørte jeg på samtalene som gikk over jaktradioen. En av de på radioen hadde tydeligvis øye på rein, og oppdaterte stadig jegerkollegaene sine med hvor reinen var på kurs hen. Til min store ergelse ville han selvfølgelig ikke røpe nøyaktig hvilke fjell disse dyrene var i nærheten av. Ingen andre jegere skulle få blande seg inn her nei.. Men etter hvert kom det fram at dyra var litt oppi Einståkåhøa på tur mot Kolla fra Raudbergskardet. Men fader, det er jo her hvor jeg står! Plutselig ble denne samtalen veldig interessant og jeg snudde meg rundt og så etter rein overalt. Jeg fant ut at jeg måtte snu og prøve å luske meg litt sørover igjen. Etter litt fant jeg ut at jeg bare måtte legge meg ned på en gunstig plass og avvente det hele litt. Akkurat da fikk jeg øye på reinen tre stykker i trav på skrått mot meg. Jeg så fort at de to største var litt for store for mitt reinskort, men den tredje hadde jeg rett på. Den vesle reinsflokken var noe stressa, bråsnudde flere ganger og hadde ofte hodene i retning mot meg. Plutselig stod den minste rolig litt etter de andre, og det er det dummeste den reinen noen gang har gjort. Ungdyret datt i smellen, og prøvde desperat å komme seg opp. Men etter litt kunne jeg lykkelig innse at nå ble det kjøtt å fylle fryseren med.
Dette var min fjerde rein, og det første dyret jeg har skutt alene og uten mentor Martin. Heldigvis var ikke mamma så altfor langt unna, og ho kunne heldigvis bistå som bære- og slaktehjelp. Jeg var ikke helt sikker på hvordan slaktinga skulle utføres og mamma var heller ingen ekspert. Men sammen utgjorde vi et duganes slakterlag, og vi fikk det da til etter hvert. Så ble det tid for retur, og med en elendig oppakning var vi endelig på tur tilbake til bilen. Sekken var skjevpakka og stien uendelig, men heldigvis var Oda allerede nede igjen og ho kunne komme oss i møte og hjelpe til med bæringa. Det var utrolig godt og komme hjem etter en lang dag i fjellet. En morsom og lærerik jaktdag!
– Ågot
Bildet: Det er når skuddet har gått, at jobben begynner. Et lass på 45 kilo i 6 kilometer tar på selv en ung og frisk kropp.
Foto: Martin og Webjørn
Tre år er gått siden mitt første år som jeger og min første rein lå i bakken. Har jakta elg alle åra, men synes nå det var på tide med litt etterlengtet reinsjakt. Siden jeg er folldøl og 2. års jeger over 18 år, var jeg i år garantert kort på fritt dyr.
Etter to uker med kun noen observasjoner og et par sjanser med dyr på skuddhold, kom helga hvor mentor Martin skulle være med (HURRA!), og trua var stor at det nå skulle dette bukk. 1. september var datoen og planen var å gå fra Skardbekksætran. Men f***, sluttstykket hadde låst seg! Vi dro hjem, og ringte Ola-sport for hjelp. Snill som han er, sa han ja og kjørte til sporten hvor vi hadde planlagt å møtes. Desperasjonen var stor, og vi vridde og vendte på sluttstykket til det endelig gled på plass i Tikka’n. Vi sa takk og farvel, og dro opp i fjellet igjen hvor vi fikk se kongen av Knutshø, men fikk ingen skuddsjanse.
Neste mål var Smørbollen, og vi fikk øye på en flokk. Og en flokk til. Også smalt det. Vi fikk øye på flokken, begynte vi å åle oss innpå, og kom på skuddhold. Var en bukk som kom litt utenfor flokken og sikringa gikk av. Men av en eller anna grunn skøt jeg ikke, om det var fordi den var for liten eller en kvinnelig jeger – intuisjon som sa det ikke var riktig dyr veit ikke jeg. Lærerikt og spennende var det uansett.
Dagen etterpå dro vi inn i Einunndalen, og gikk mot Sletthøa hvor vi hadde sett flokkene dagen før. Vi stampa og gikk, og kom oss opp på toppen etter hvert. Ganske tidlig oppdaget vi en flokk, og begynte å lure oss mot den. Helt ut av ingenting kom det ei simle og en kalv forbi, og spenninga økte betraktelig. Like bak kom det en flokk på ca. 30 40 dyr, hvor det var et par storbukker. Jeg la fra meg sekk og radio, og begynte å åle meg bortover med Martin og sønnen Elias like bak. Jeg kom på skuddhold, men da hadde dyra gjemt seg i et lite søkk. Det varte og rakk før værsimla stakk seg fram. Jeg fulgte henne i siktet, før Martin plutselig utbrøt: Bukken! Bukken! Jeg kasta meg rundt, fikk bukken i siktet og fyrte av. Så ingen ordentlig skuddreaksjon med en gang, men han klarte ikke å holde følge med flokken og bikka like etter nedpå.
En stk meget fornøyd jeger etter en veldig lærerik og spennende dag. Takk til mentor Martin for fantastisk hjelp og veiledning!
Oda 
Første aleneutvomming – prøven bestått
– Webjørn
Så hadde det blitt september og bjørka begynte så vidt å få litt gulfarge. Jeg hadde kveldsvakt på jobb og tenkte at jeg skulle nå få tid til å jakte litt på den kalven jeg hadde igjen på kortet først. Den siste tiden hadde det vært en del vind fra sør og vest, og reinen sto mest sannsynlig langt sørvest på kartet denne dagen. Webjørn og mamma skulle også ut å jakte og vi fant ut at de skulle kjøre inn Einunndalsvegen fra Dalholen og gå sørover fra Depltjønnan, mens jeg skulle gå nordover fra Dovrekvitdalen. Det skulle vise seg at mitt utgangspunkt var det beste.
Med en gang jeg kom over tregrensa ved Hovda fikk jeg øye på en reinsflokk sør for Pikuthøa. Jeg gikk litt lenger nordover før jeg gikk av stien på tur østover mot flokken. I mens ble flokken borte for meg bak horisonten. Etter hvert begynte jeg og nærme meg og jeg tenkte jeg skulle prøve å komme nord for flokken i og med at vinden stod sørfra. Med et fikk jeg se en enda flokk som lå og hvilte rett sør for Pikuthøa. Og trodde først det var den samme flokken som jeg hadde sett tidligere på morgenen. Hvordan i all verden kunne jeg unngå å se at de hadde flyttet på seg?? Men det viste seg at det var to flokker like ved hverandre, og at jeg hadde blitt så opphengt i flokk nr 1 at jeg bare ga blaffen i å kikle videre. Og plutselig lå jeg fanget der jeg var. Området var såpass åpent, og mellom meg og reinen var det en liten bekkedal, så det var umulig å komme noe sted uten å skremme dem bort. Jeg ble liggende på samme sted en god stund, og etter hvert trakk den første flokken seg over horisonten vestover mot meg. Den andre flokken begynte å trekke sørover og jeg fikk dem nesten på skuddhold, men med skiftende vær og utett kikkert hadde det dannet seg dugg – inni kikkertsikte. Herregud, så typisk!
Det varte og det rakk, flere jegere kom til og med bedre og tørrere vær kunne jeg heldigvis se gjennom kikkertsikte igjen. Reinen hadde slått seg sammen til en storflokk på 400-500 dyr, og sto flere hundre meter sør for meg. Men plutselig begynte de å trekke nordover mot meg, og til slutt gikk de og beitet på myra like nedenfor meg. Det var få kalver i flokken, men heldigvis gikk den ene kalven litt bort fra resten og da smalt det. Denne gangen var jeg helt alene og gjorde alt av slakting sjøl. Klokka begynte å bli mye og jeg fikk ikke tida til å slappe av i finværet. Heldigvis var det ikke lange veien ned igjen og jeg var hjemme igjen litt over tre. Da var det bare å hive seg rundt og få ordna kjøttet, dusja og dratt på jobb til klokken 1600. Det ble veldig hektisk denne dagen, men utrolig moro å gjøre alt alene. Og med det var reinsjakta 2012 over for min del. Men det er ikke lenge igjen til elgjakta….
– Ågot
Så ble det endelig min tur. Flott vær, men sterk vind. Var i det hele tatt i tvil om jeg skulle gå ut av bilen i dag, men når jeg fant en flokk oppi Vardhøi, og ingen andre jeger så ut til å være tilstede, måtte jeg bare prøve. Gikk opp fra Nordli og tok en skikkelig runde for å komme i god posisjon i forhold til vinden. Lurte meg rundt toppen av høa, og jammen var dyra der ennå. De ante en fare og løp som vanlig i rund ring, men plutselig var det ei simle som ble stående alene utenfor sirkelen, bakgrunnen var god, og dermed så smalt det fra Tikka’n. Simla viste en solid skuddreaksjon og ruste ut av flokken og ramlet over ende etter 50 meter. Like etter kom dyra tilbake, men nå bare halve avstanden, 40 meter. Jeg har kort på kalv, men disse ga meg ingen reel skuddsjanse.
Er mer enn godt fornøyd med ett dyr.
Webjørn