Her starter eventyret
Etter 36 timer på farten var det deilig å komme fram til Etosha Hights Game Safaris. På flyplassen ble vi møtt av to kjempetrivelige guider som representerte Etosha/Limpopo Travel. Vi hadde en seks timers biltur hvor vi så utallige dyr av den sorten vi har på listen. Det tar for lang tid å regne opp alle, men dyretettheten vokste etter som vi nærmet oss lodgen. Like før vi ankom «krydde» det av dyr av mange forskjellige slag. På turen var vi først innom en jaktforretning hvor vi supplerte jaktgarderoben. Så kom turen til et sted hvor de kunne ta vare på våre trofeer. Vår egen ekspert på området, John Johansen «godkjente» bedriften.
Vel ankommet lodgen ble vi hjertelig mottatt av vertskapet med håndhilsing og aperitiff. Det tok faktisk litt tid før alle inntrykkene sank inn. Dette var flottere og mer praktinnbydende enn noen av oss kunne forestille oss. Utsikten var helt fenomenal. Fra barkrakken så vi faktisk «lovlig vilt» men lot de selvfølgelig få gå i fred. Så langt må jeg si at både Limpopo Travel og Etosha Heights Game Safari har tilfredsstilt våre store forventninger. Må innrømme at jeg var litt blank i øynene når jeg sto der og beundret stedet og omgivelsene. Dersom fortsettelsen blir like overveldende, har vi sju flotte dager i vente.
Alle fikk prøveskutt våpnene i tur og orden, så nå er det bare å vente på morgendagen. Selv har jeg problemer med å velge hvem jeg skal bli med ut på jakt. Er sikker på at alle vil få en spennende dag.
16.06.2012
Dagen har vært fylt av spenning for oss alle. Oppholdet er KJEMPE bra, alle har sett masse dyr. Jeg har vært med Rolf og vi så ørten hundre dyr. Var nesten på skuddhold, men det manglet det lille som skulle til for at kula skulle finne veien.
Svein, derimot skaffet seg en gullmedalje på Springbukk i dag. En meget spennende seanse.
Atle skjøt en kudu som målte 50 tommer etter en nitidig sniking blant torner og kratt.
mer kommer, Webjørn
17.06.2012
Også i dag sprang jeg i hælene på Rolf, uten at det ga andre resultater enn flotte villmarksopplevelser. Vi observerte som vanlig dyr av alle slag. Blant annet vår vi tett innpå en Kobra, med gudskjelov ble den observert bare fra bilen. Utpå ettermiddagen var Rolf i nær kontakt med svart nesehorn. En fornuftig retrett.
Det dyreslaget vi har sett aller mest av, må nok være springbukk. Men å finne «den Store» tar litt lengre tid. Atle og guiden Himku, observerte en sværing og lagde en ufeilbar strategi. Tok hensyn til vindretning og smøg seg til skuddhold. Et durabelig drønn fra 9,3’n sendte bukken rett i bakken. Gullmedalje.
Svein var likt som andre tidlig ute på morgenkvisten. Sammen med guiden Willem og trackeren Frantz ble det observerte en flokk med Eland, som sto på den rikholdige ønskelista til entusiasten fra Ålesund. Litt luring og smyging blandt torner og kratt tok Svein knestilling bortunder noen kvister, og satte 308W-kula midt i hjerte/lungeregionen og Eland gikk i bakken. Nå var det bare å sette på seg seiersgliset. Det var på forhånd litt diskusjon om kaliberet var godt nok for et så stort dyr. Her kom beviset 
. Et av de aller største Elandbukkene som er skutt på Etosha Hights Games Safari (EHGS) som for øvrig er på hele fem hundre tusen dekar. Og det holdt rikelig til Field-medalje.
Litt av en hodepryd
John og Allen jaktet mest i fjellet fra starten av dagen, og registrerte Hartmann Zebra som finnes kun i dette området av verden. Krevende dyr å jakte på, her måtte det till smyging og åling i fem og en halv time før skuddet ble utløst fra «treførti’n». Zebraen hadde et nydelig skinn, med de tegningene John aller helst ønsket seg.
Så, kommer dagens aller største hendelse. Gepard finnes i Namibia, men er svært vanskelige å jakte på. Her som i annen jakt er kunsten å være på rett sted til rett tid. Dette er første gang at gjestejeger skyter Gepard på «Etosha farm». Gullmedalje med goood margin, må vite.
Kommer mer i morgen
Webjørn
18.06.2012
I dag valgte jeg å bli med Svein som kameramann, men klarte å velge feil i dag også det ble ikke noe dyr i bakken her. Men, Atle derimot lurte Oryxen i dag. Været var som alle andre dager helt kjempeflott. Vinden var stødig og god. Sjøl om det er mye dyr i Namibia, er de veldig redde, og har all sanser skjerpet hele tiden. Så jakta er desidert like vanskelig (les: spennende) som vanlig. Etter en lang stunds smyging, ble det største dyret skilt ut. Atle la korset i bogen og smelta av, dyret gikk rett i bakken og sovnet inn. Dette var en av de aller største Oryxene som har vært skutt i Etosha. Horna målte 40 (!) tommer og holdt til Field medalje (bedre enn gull).
Som sagt så var jeg med Svein i dag, hadde valgt bort Rolf. Det kunne jeg angre på, for her ble det «action». De oppdaget en skikkelig sværing av en Eland. DENNE ville den svært jaktlystne galåsingen legge i bakken. Men det skulle ta tid, og det vil si mye spenning. De gikk på føttene, knærne og albuene i hele fem timer. Nesten innpå dyra gang på gang. Men siden jeg i hele tatt nevner dette, har du sikkert for lengst spådd utfallet. Joda, de kom innpå til slutt og fikk lagt dyret i bakken. Det var godt å ha en god tracker, for en «hardskutt» Eland på nær ett tonn (!), kan gå langt. Gleden var stor når dyret ble funnet med en kjempetreff midt i bogen. Rolfs desidert mest spennende jakt!
Eland’n hold til Field medalje (bedre enn gull) og var den største som er skutt på Etosha Heights Game Safaris, ja til og med større enn Eland som Svein skjøt i går.
Dagen ga også tid til å nedlegge en Oryx som holdt til gullmedalje. (Bedømmelse av troféene skjer etter Afrikanske regler, og Namibia har gjennomsnittlig veldig store dyr.)
John brukte også hele dagen ute, blant annet for å speide etter sin giraff som skal jaktes på til onsdag. Da skal jeg være med, dersom jeg snart kan bevise at jeg ikke bare bringer uflaks i jakta. John har lagt ned mange dyr i Afrika, og har etter hvert blitt litt kresen. Dagen ga ikke noe resultat før etter det ble mørkt. DA, kom uttellingen: En flekkete Hyene, den største som er skutt på EHGS, ja, en av de ti største som er skutt i Namibia. Selvfølgelig holdt trofeet til Field medalje.
Av og til lurer jeg på om de som bedømmer troféene våre sier det samme til alle jegere de har inne på området. Jeg spurt om dette, men svaret var selvfølgelig negativt. Kravene er internasjonale.
Webjørn
fotografen “snek seg også inn i bildet 
19.06.2012
I dag skulle det også skje store ting, i hvert fall sett fra en amatørfotograf sitt ståsted. Svein har skutt flere dyr, men hadde enda igjen flere dyr på «ønskelista». Som vanlig var vi ute i terrenget i sjutida på den kjølige, men vakre morgenen. Vi ble kjørt avgårde i pickupen med jaktstoler på lasteplanet. Hadde nok ikke kjørt lenge før vi observerte en flokk med blue wildebeest, eller gnu, som vi nordboere ofte kaller dem. Så var det å komme seg usett ned fra bilen, åle seg av gårde. Langt nok og stille nok for å komme i posisjon. Vinden var gunstig, og denne gangen lyktes vi ved første forsøk. Lengst til venstre i flokken sto den store bukken bruse. Svein kom seg i stilling og fyrte av ei salve som sendte «gnuen» rett i bakken. Så enkelt kan det gjøres noen ganger. Vi gikk fram og tok vare på dyret, kjørte det direkte til farmens egen flotte slakteri. Her ble dyrene tatt godt vare på, og vi kunne dra videre.
fotografen “snek seg også inn i bildet
Ellers var det «luring» som sto på programmet i dag, helst skulle det dukke opp en oryx. Vi satt lenge, dyr kom og gikk, men ikke de vi ventet på. Matpause og på’n igjen. Sannelig dukket den opp, oryxen som alle ventet på. Første skudd gikk rett i bringa på dyret som sprang tredve meter og la seg på bakken. Ett skudd til ble avfyrt for å være sikker. Så ble det skikkelig jaktopplevelse på både Svein og meg.
John og Allan var ute i terrenget og lette etter en skikkelig stjernegris. Plutselig var’n der, warthogen som så ut til å holde til edelt metall. De startet smyging for å komme på skuddhold, men som så ofte før, dyret har annet å gjøre enn å stå og vente på en jeger. De fant en høvelig plass for å vente ut svinet (kjært barn har mange navn). I ventetiden var det 14 andre warthog, 6 zebraer og 5 kuduer som var innom. Til slutt etter lang venting, kommer warthogen luntene med antenna (halen) til værs. Den var så opptatt av sitt eget liv at den snudde «bredsida» til gudbrandsdølen. John hadde ingen problemer med å finne blinken og trakk av. Det er lenge siden det har regnet i Namibia, så støvskya sto vidt omkring. Når sikten returnerte, kunne jegerne observere at grisen hadde endt sine dager på en human måte.
Bilde kom ikke
Holdt nesten på å glemme å si at stjernegrisen hold til field medalje.
Atle satt på luring det meste av dagen, men noe skytbart dukket ikke opp. Det skulle helst vært en stor warthog. Men oppholdet ute på savannen i Namibia er en opplevelse i seg selv når en kan sitte å beundre både dyre- og fuglelivet på relativt nært hold.
Rolf fikk heller ikke noe tellende resultat i dag, men å få bilde av kvit nesehorn, er ikke hverdagskost for en Ola Nordmann
pen?
Webjørn
20.06 femte dag
Så kom dagen da jeg skulle være med John på jakt på sjiraff. Og John hadde bestemt seg for å få tak i den mørke «big bull» som var observert tidligere. Et stort apparat sto og ventet på sjiraff-fall. Skinnere og slaktere sto klare for å rykke inn. Skinn og kjøtt må tas vare på så fort som mulig. Mindre dyr blir jo kjørt direkte til slakteriet, men her var det snakk om feltarbeid. Men aller først skulle jo dyret felles.
Vi hadde litt peiling på hvor den store sjiraffen skulle befinne seg, så det gikk greit å lokalisere dyret. Den er jo lett å se der den rager over de fleste buskene, men så ser den oss like godt, i tillegg til god luktesans og hørsel. Vi måtte først gå en stor krok for å komme riktig i forhold til vinden, lurte oss videre, litt til fots og litt på knær og albuer. Tornekrattet var en utfordring som vanlig. Vi nærmet oss dyret og hadde bare igjen ett par hundre meter da dyret oppdaget noe fremmed borti buskene. Vi lå lenge og ventet, helt stille, kjente det verket i leddene, men slik må man tåle skal jakta lykkes. Sjiraffen skred sakte fra oss, ante «ugler i mosen». Etter bortimot 4 km gange, krabbing og kråling, var vi i nærheten igjen. John smøg litt videre mens Allan og jeg satt igjen bakom ei buske. Filmarbeidet ble krevende.
Så gikk skuddet, ett til fulgte like etter mens jeg «veivet» med kameraet og skjøt blink akkurat da dyret falt over ende. Det dundret i bakken. Kjempespennende. Velrettede skudd hadde gjort jobben og nå var det bare resten igjen.
Det gikk ganske nøyaktig ett kvarter, så var mobilslakteriet med 9 personer på plass, men før de satte i gang fikk vi tid til nødvendig fotografering. Field medalje og et kjempeflott skinn havner etter hvert i Gudbrandsdalen, mens kjøttet ble profesjonelt ivaretatt der.
Atle satt igjen ute på luring i dag. Så mange dyr, men ikke en stor nok warthog. Men en utskremt folldøl/sarping lar seg også imponere av en sjiraff bare 20 meter unna.
Rolf og Lauritz var som vanlig tidlig ute av senga, fikk i seg litt mat og dro av gårde for å finne dyr. Det sto ennå igjen flere dyr på ønskelista. Som sagt tidligere var det tusenvis av springbukk i terrenget, men kravene er store. Så det var om å gjøre å finne en riktig «sværing». Dyktige jegere lyktes, og det ble «gylt medalje» her også.
Ennå mye igjen av dagen og det passer bra med litt «luring». De fant et vonlig sted hvor det pleide å vanke mye gris. Men så var det å finne den store rånen. De kom, en etter en, og den nittende var godkjent, og det hylte av mauseren fra Galåsen når kula forlot lagringsplassen og patronhylsa seilte gjennom lufta. En ny patron ble lagt inn, men helt unødvendig for warthogen hadde trekt sitt siste sukk.
ps. Grisen liggende foran
ps. Grisen liggende foran
Svein hadde heldig utfall også i dag, og smøg seg fram til en red hartebeest som «selvfølgelig» holdt til gullmedalje.
Webjørn
21.06.2012
Så var det dagen da jeg endelig skulle være med Atle, og dele hans jakteventyr. I dag sto warthog på lista. Jeg må si for egen regning at det dyret har vært svært uheldig med utseende, mens andre synes det rett og slett er sjarmerende. Sammen med guiden plasserte vi oss på et svært så vonlig sted ute på savannen.
Vi hadde bare så vidt kommet på plass da en sværing kom på skuddhold, jeg hadde ikke rukket å finne den gode posisjonen for kameraet ennå, men Atle ville gjerne ha akkurat kandidaten som tuslet forbi, og trekte av. Grisen gikk i bakken med det samme og endte sine dager der. Vi ble litt overrasket da vi kom fram, for den ene tanna var brukket, men dyret holdt riktignok til edleste medalje.
pen?
Atle var sjapp i beslutningen, det var ikke slik troféet skulle se ut: «vi tar en til», og fotografen jublet beskjedent.
Timene går fort med god underholdning, mange dyr passerte. Vi hadde besøk av mengder av springbukk, oryx, struts og selvfølgelig mange warthog. Vi var også vitner til rekruttering av stammen. Ei sugge ble paret med sin utvalgte, og vi regner med at det ble laget 3-4 nye individer av det svært så eiendommelige arten. Omsider kom en warthog som også guiden mente var et prakteksemplar av arten. Atle var igjen skuddsikker og la grisen i bakken med velrettede skudd. Så var jakta over for sarpingen. Nå var det bare å glede seg over alle gode minner som dagene hadde gitt. Opplevelser som beriker resten av livet.
John hadde allerede opplevd å skaffe seg sine aller mest ønskede troféer, men en ihuga jeger blir vel aldri mett. Han ønsket seg også en blue wildebeest, men det måtte være en «voksen kar». De forflyttet seg i området, og oppdaget omsider en stor flokk. De smøg seg framover, flokken ble borte bak noe kjerr, men kom siden tilbake. Guiden pekte ut den store «gnuen» helt til venstre i flokken, og det var kun denne ene som holdt mål. John kom på skuddhold i liggende stilling. Med tofoten på plass, var det en sikker skytter som fyrte av. Gnuen gikk rett i bakken, og ble liggende der.
Rolf, guide og trakker var også på leting etter godt vilt. En kjapp reaksjon ga full telling. Den lettbente trysling nærmest kappsprang med en flokk blue wildebeest. Alt ordner seg for en god jeger, og så kom skuddsjansen. Rolf dro i avtrekkeren og gnuen ble liggende å gnu seg i bakken. Det smakte med gull.
Svein jaktet på kudu i dag, men måtte klare seg med flotte naturopplevelser. Så langt har jeg bare omtalt pattedyr, men det er også en veldig rikt fugleliv i området. Nesten 700 fuglearter er registrert i Namibia. Og jeg kan bare fortelle at det er maaange av hver art.
perlehøns
perlehøns
22.06.2012
Du kan liksom ikke ha vært i Etoshaområdet uten å være en tur i nasjonalparken. Atle, Rolf og jeg valgte å ta turen. Masse dyr og flott område, men det meste hadde vi jo sett i Etosha Hight Games Safari.
Etter hjemkomst var Atle og Rolf på kveldsjakt etter sjakal, uten resultat.
Svein jaktet iherdig på den store kuduen uten å lykkes. Så nå har han god grunn til å ta en tur til.
John skulle egentlig finne seg en flott oryx, men tilfeldighetene ville det annerledes. De kom plutselig over et prakteksemplar av en grey duiker, eller rettere sagt en common duiker. Den kom gående rett i mot og var bare 50 meter unna. Da vet jeg at de satt rolig, for den vesle karen er observant og meget spretten. Kort rådslaging om å bytte «fellingstillatelse» og om storlek på dyret, resulterte i et velrettet skudd etter at duikeren hadde snudd bredsida til.
Begge hornene blir målt både i omkrets og lengde. Gullkravet er 28 cm. Bukken som etter hvert får seg en norgestur, målte 33,5 cm. Field medalje!
23.06.2012
Så opprant dagen, den dagen vi helst ikke ville ha, men nå var det slutt på eventyret og på tide å reise hjem og ta tilbake hverdag. «kjerring og unger» ventet også, vi takker disse for tålmodigheten.
Etosha Heights Games Safaris er et privateid område på hele fem hundre tusen dekar, med et flott vertskap og dyktige medarbeidere.
Guider, trackere og jegere på avreisedagen
Guider, trackere og jegere på avreisedagen
T-shorter fra jaktlaget i Galåsen
Vi takker EHGS for et kjempeflott og innholdsrikt opphold. Her kunne jeg ha brukt de flotteste superlativer, men velger å si at dette må bare oppleves. Det går faktisk an å besøke stedet uten å jakte også. Som fotograf har jeg trivdes meget godt, et skår i gleden at det ikke fantes relevant internettforbindelse, men nå er det snart glemt.
Gi gjerne en kommentar
Hilsen Webjørn