Fra Venstre: Webjørn Grambo, Martin Grambo, Morten Bakken, Arnfinn Grambo Caroline Grambo, Stian Senderud, Ellen Grambo og Oda Louise Larsen.

I tilleg er Ågot Larsen med på laget

 

Avslutning av elgjakta 2012

Joda, vi har jaktet «ar mere», men skrivekløen har uteblitt i en periode. I oktober måned er det av en eller annen grunn veldig lite elg i Galåsen. Har aldri forstått hvorfor, men det har sikkert noe med mattilgang å gjøre. Når løvet blir borte, blir også elgen borte, men den pleier å komme tilbake når snøen kommer – og den kom sent.

Vi hadde ti dagers jakt i oktober uten observasjon av levende dyr, noen spor av elg var det riktignok, men ikke før i november ble det gjensyn. Jeg så fire dyr der jeg satt på tyristubben. Tre av dem passerte på ca hundre meter, men med stor fart gjennom småskogen, var det ikke råd å skyte; ku, kalv og antageligvis ei fjorku.

Dagen etter hadde vi los på ku med to kalver pluss et dyr til. Dette var oppi «grombiten». Oda satt på Grattishaugen, jeg ved utedoen og Martin på Kongeflata. Frøydis og Leo kom antagelig litt uheldig på dyra og splittet flokken, med det resultat at begge kalvene blottla seg like ved Martin. Vi hadde på morgenen blitt enige om at den fjorkua som fremdeles sto igjen på kvota, kunne erstattes med en kalv. Dermed levde de farlig, for Martin lar ikke en sjanse gå fra seg. Den bakerste kalven måtte bokstavelig talt bite i gresset. Selv om det bare var en kalv, gjorde det godt med elgfall igjen. 6 uker siden sist.

 Kalven som måtte “bite i graset”

Nå var det bare voksen ku igjen på kvota, vi jaktet ganske flittig, men dyra ville ikke vise seg. I følge spor og hunder var absolutt elgen tilstede, men vi lyktes ikke.

Så kom desember, og da har vi samjakt med nabolag. Vi samarbeidet godt med Pirsen og co. Første søndag i advent var vi en gjeng som kunne konkludere med at tre dyr hadde gått inn i Galåsberget. Etter diverse avskjæringer fant vi ut at de kunne stå i Kukkomak. Vi satte ut en postrekke synnafor åsen, mens Rolv agerte hund inni åsen. Han er en ræser til å gå, men har dårlig nese. Ganske fort måtte vi flytte postlinja helt mot sør. Kongen, Dronninga, Skjæret og så videre. Rolf sendte gjevnlige oppdateringer om hvor dyra gikk (rettere sagt; hvor han gikk). Kom stadig med oppmuntrende kommentarer for å holde pulsen vår oppe i kulda. Nå gikk det sørover, vestover, sør, nei nå går det rett vest (der satt jo Pirsen). Det gikk heller ikke lenge før det dundret i skogen, og meldingen kom over eteren. Je har skutti på en okse, er ganske sikker på at den ligger. Joda når «hunden» hadde gjort jobben sin, kom bekreftelsen i form av «gratulerer Pirsen». Men dette var jo naboene sin elg, så vår kamp om kua kunne bare fortsette.

Helga etter var vi igjen samlet, flere dyr hadde gått inn på terrenget, og vi valgte å følge spor som gikk inn sør for Bjønnmyrvegen. Etter hvert fikk Frøydis «has» på elgene. Det gikk i sikk og i sakk, en tur på 2 naboterreng, hvor losen sto en halvtime. Lyktes ikke å komme innpå, skremte, så bar det inn på vårt eget terreng at. Her ble postene satt ut en etter en, og jaggu kom det elg på Martin i dag også. Kua gikk i bakken, og snipp snapp snute, så var jakta over for i år.

 

Jeg vil takke alle jeger på laget for et meget godt samarbeid. Likeså nabolag og grunneiere for godt kameratskap og ryddige linjer. Vi sees igjen neste år.

Hilsen Webjørn

PS

I dag, 21, desember, dro Martin til Galåsen for å finne juletre. “På vona” tok’n med seg børsa. Her kom han i kontakt med Pirsen-kara som holdt på å jage en elg oppi Kukkomak. Han fikk så spørsmålet fra Rolf om han kunne stå på post i enden av Frosktjønnbekkvegen, for nå var det virkelig blitt ku og kalv som var på tur den retningen. Han kunne fortelle at dyra hadde gjort 27 runder oppi der (nesten så oppførselen likner på den kua vi har “kranglet” med flere ganger tidligere i høst). Joda, Martin var ikke vond å be, parkerte og stilte seg opp på en vonslig plass. Det gikk bare ei lita stund før kua stakk hodet fram mellom noen kvister, like bak så han også hodet på en kalv. Etter en stillingskrig med øynene, fant kua ut at hun ville inn i skogen igjen. Men kalven ble litt for sein, for plutselig smalt det i skogen, og kalven fikk problemer med helsa. Etter ei stund fant den kvile på den kvite julesnøen. Det var den 5. elgen til Martin i år.

 

GOD JUL alle sammen

 

DS

 

 

 

På’n igjen

BILDET: Lurer på om jeg kunne få noen kroner fra Isuzu på dette bildet?  Vi gleder oss over tidligere minner.

 

Siden jakta i Gravberget har det ikke blitt noe elgfall. Nå er vi tilbake i Galåsen, og vinteren er i anmars. Til helga blir det en viss aktivitet, så vi håper det beste og kommer tilbake med rike reportasjer. Vi har vært igjennom en periode med ekstremt lite elg i Galåsen, men nå kommer vinteren, og da kommer dyrene tilbake. (Tror jeg)

 

Webjørn

Heidundrendes jakt i Gravberget

Som en erstatning på tidligere års hjortejakt, skulle vi i år ha ei ekstra «førsteuke» med elgjakt i Gravberget. Hele laget, minus Oda var på plass til premieren den 5. oktober. Første drev i Digerheden ble nøye planlagt kvelden før, så fort sola nærmet seg horisonten, var vi ute og inntok postene. Atle satt på øvresida av vegen i forholdt til der jeg satt. Jeg nøt stillheten og situasjonen, ventet spent på at de andre skulle komme seg i stilling, og på at hundeførerne skulle komme i riktig posisjon. Jeg satt og tenkte på hvor privilegert jeg var som kunne nyte naturen på en slik måte. Gode kamerater og jaktspenningen.

Plutselig ble stillheten brutt av et dundrende smell fra Atle, tror jeg spratt en halv meter over stolsekken, i det jeg landet, grep jeg ekstra godt tak i børsa og ventet på om det skulle komme noen «rester» til meg. Atle hadde så vidt kommet på post når han hørte «åkking» i skogen. Så hørte han den igjen, og igjen. Ikke tvil om at her var skogens konge på morgenvandring og nøt sikkert stillheten like godt som oss andre. Lyden kom enda nærmere, og der var det noen kvister som rørte på seg. Oksen skubbet flere kvister til side og viste seg for jegeren fra Sarpsborg som satt blikk stille med Tikka’n klar mellom hendene. Forsiktig løftet han våpenet centimeter for centimeter opp mot kinnet. Sannelig snudde elgen bredsida til, og det var da det hylte så voldsomt i skogen. Oksen ga sterk skuddreaksjon, men fikk en smell til og falt i bakken med et brak. En firetakker på 217 kilo.

Så hadde vi egentlig ikke startet drevet, før oksekvota var full. Nå manglet vi ku og to kalver.

Atle Brendryen, en fornøyd skytter

 

Vi gjorde ferdig drevet før vi ble samlet rundt elgfallet. Utvomming og frakt ble rutinemessig utført. Og alle hjerter gledet seg.

 

 

Vi startet et nytt drev litt lenger oppi lia, hundeførerne varslet om veldig mye tråkk av elg, dette så lovende ut, men rike på erfaring, vet vi jo at ikke noe som har med jakt å gjøre er en selvfølge. Vi er vant til å «slite» for hvert dyr.

Nå satt jeg på en høyde med Stian i et tårn bare ett par hundre meter lenger mot sør. Alle var på plass og hundene ble sluppet. Spenningen stiger som vanlig når et nytt drev starter, alle sanser er skjerpet. Stian overvåker området, og fra høyre side kommer ei elgku med kalv sigende framover, helt lydløst. Etter å ha beundret dyrene, beslutter Stian å gi kommando «ild» til høyre pekefinger. Trådkorset sitter midt i bogen, og en fulltreffer sender kalven i bakken. Kua får samme behandling og melding kommer på øret; «je har skøtti en kalv, og skøtti på ei ku, trur hu ska ligga der.» Jeg tenkte på hvordan dette kunne være mulig, med tre elger i bakken på ei lita stønn, men ventet i spenning på bekreftelse på hvordan situasjonen var med kua. Arnfinn og Martin, som har ansvar for hundemateriellet, fikk etter hvert tak i ettersøkshunden og startet søk. Joda, det kom rapport om funn av både «brødd» og blod. I et forferdelig trangt «moras» lå riktignok kua, forlatt av sjelen. Det var en kjensgjerning at vi hadde fylt 75 prosent av kvota første dagen.

 

Samling og feiring på skuddplassen, men nå hadde vi mye jobb foran oss. Godt å ha et skikkelig sted for slakting. Det ble nok litt feiring i koia «Fyllerud», men ikke all verden. Ble nok ikke så mye festing som navnet på koia tilsier.

“Elgar” er god å ha når dyr skal fraktes ut. Skytteren Stian til høyre.

 

Neste dag ble det tre forskjellige drev,  vi så noen dyr, men ikke så mye å skrive om. Oda hadde kommet direkte fra Kiwi på Tynset. Imidlertid hadde nabolaget vært uheldige med et skudd på en kalv, og denne hadde gått inn til oss. Vi ble enige med naboene at vi skulle fortsette deres ettersøk tidlig morgenen etter.

 

Som sagt, vi startet så fort det var lyst på den tredje dag. Alle hadde funnet sine plasser, med Oda på ei hogstflate hvor ei kraftlinje gikk tverrs over. Gutta startet med to ettersøkshunder, og gjordet et grundig søk. De fant fort sporene etter noe som kunne være riktig dyr og varslet fra om dette. Oda satt der og kontrollerte hogsflata, glante til høyre og til venstre, foran og bak. Plutselig sto det en enslig kalv ved ei lita buske. Oda var ikke i tvil, dette måtte være den vi var ute etter. Tikka’n opp til kjakan, kontroll på pulsen og korset midt i bogen. Ikke tvil om at det var treff, men for å være sikker, fyrte hun  av et skudd til, og kalven endte sine dager utpå flata som senere ble døpt til «neket». Det har ikke noe med noen av jegerne å gjøre, men Stian lagde et fuglenek og plasserte på en staur, så nå kan småfugla bare forsyne seg.

Rundt kalven kom gratulanter i kø, for å beære Oda som hadde skutt sin første elg. Æres den som æres bør. Ellen og Oda foresto utvommingen etter veiledning fra de mer erfarne. Nå ble det laaangt mat/kosepause og en skikkelig bålkos. Morten og Atle dro dyret ned til veien.

Godt at Oda har ører, ellers ville smilet gått helt rundt

 

 

Snipp snapp snuta, så var Gravbergsjakta ute – 2 dager og en halvtime.

Her er kalven ferdig flådd og skuddsår blir renset. Ellen, Oda, Stian, Martin, Morten, Atle og Webjørn. Fotograf: Arnfinn.

 

Webjørn

 

 

29.september 2012

Et grusomt vær, særlig for en gjeng jegere som merker på kroppen at jakten allerede har vart noen dager. Hadde vært godt med litt kortspell i koia istedenfor å gå ut i høljeregnet. Men ivrige som vi er, strartet vi i Kukkomak, hvor vi hadde god tro på elg. Men skuffelsen kom ganske fort, dyra hadde gått sin veg i løpet av natten.

 

Vi omplasserte og gikk på med “krum hals” i “Sørli/Østli”. Været hadde bedret seg, og jamen var det også gløtt av sol. Martin startet med Frøydis og Bris fra nedafor Østli hvor vi hadde observert inngående spor etter flere elger. Dette gikk sørover i hovedretning. Ingen så elg, som sikkert hadde passert før vi var på plass, videre ned til Slåttmyra. Hundene visste tydeligvis hvor vi skulle jakte, og retunerte ganske fort.

 

Arnfinn som hadde sittet på lur nørst i drevet, starten med Tinka og gikk sørover drevet like oppunder Østli. Det viste seg ganske snart at det var mer dyr i området, og Martin og Caroline, som plutselig hadde blitt hundsløse, fikk satt seg godt tilrette på ei tynningsflate litt vest for Brennvinsmyra. Det gikk ikke lenge før Arnfinn varslet om at Tinka hadde tatt ut dyr, og jaget gikk rett sørover.

Caroline og Martin skjerpet alle sanser og gjorde seg klare – Utrolig nok, de hadde satt seg rett ned “midt inni ville skogen”, og akkurat der skulle selvfølgelig dyra komme. To kalver kom til syne bakom noen busker, og Martin er ikke sen og be om å løfte geværet når elgen melder sin ankomst. Gode treff i første kalv, gjorde at kalv nummer to lå “jævla” dårlig an. Det smalt to skudd til, og kalven lå i mosen. Kua stirret vantro på hendelsen og stakk i vill fart nedover lyngbrenna og forsvant videre inn i skogen.

Jubelen var stor hos hele laget, og som ved alle elgfall, tar vi oss tid til samling ved dyret, lager skikkelig varme og spiser medbrakt. Vi kom en etter en, Elgar ruslet også på sine nye støvler i kronglete terreng.

 

28. september 2012

Itno særlig å skrive om i dag. Fin dag med 6-timers drev i Kukkomak. Etter en times fravær kom imidlertig elgen – og fikk være i fred.

 

27.september 2012

Dagen startet med meget stor optimisme og god tro på elgfall. Kukkomakk sto på menyen, og vi inntok de mest vonlige postene. Jeg og Ågot trådde ut av bilen ved Klett, og hadde ikke gått mer enn et par hundre meter før Ågot så en elg som jogget rett inn i drevet vi hadde planlagt. I tillegg hadde vi fått beskjed fra pirsen om at et «hall» hadde gått inn ved campingstolen.

 

Arnfinn’s hunder dro rett vestover etter dyr, og fortsatte til naboen. Martin med Frøydis, kom til meg og tok spora etter dyret vi hadde observert. Den gjorde noen skikkelige runder rundt Kukkomak og nærmet seg postene ved Perkele og Satane Perkele. Svein, en kamerat fra jaktturen i Namibia, fikk besøk av en okse som forsvant like fort som en ånd. I samme øyeblikk knakk det i kvist hos Morten «minstemann» som satt på Tårnitårni og ventet. Det varte og det rakk, og ikke noe skjedde,.. men så plutselig knakk en ny kvist, stille stille. Han tenkte at søren heller, den kom ikke på besøk. MEN så knakk en ny kvist, sansene var på topp, og der, der kom jammen en okse til syne mellom grankvista i nerkant av den vesle flata Morten var satt til å bevokte. I øyekroken konstanterte Morten at Frøydis også var hakk i hæl, og kom til syne innpå snauflata. I neste glenne kunne Morten få enda en bekreftelse på at det virkelig var en okse. Så kom den endelig fram og børspipa pekte rett mot bringa på oksen. PANG, og dermed var lungen så perforert at ferden fortsatte bare førti meter idet kneledda sviktet og blåbærlyngen ble ti-takkerens siste kvile. Gleden var kjempestor hos hele laget. Vi er ikke bortskjemten med store gevir her i Galåsen denne «gubben» er faktisk den med flest takker som vi har skutt i løpet av våre sju jakthøster i og rundt Hundshøgda.

 

Resten av laget samlet seg ved fallet og koste seg, mens Oda foresto slaktinga. Elgar klarte jobben, selvfølgelig. Neste drev ble i Sørli/Østli. Her var det også noen dyre, men ingen som viste seg for oss

26. september 2012

Ny dag nye muligheter riktig nok våte muligheter… Regnet øser ned i dag.
Vi starter dagen med et drev i Kukkomak, nord øst på terrenget. Det er Martin, Caroline og Frøydis nederst i lia, og Arnfinn med Tinka øverst i lia.

Arnfinn og Tinka er kommet bare tre hundre meter før det braker i skogen. Tinka tar ut et dyr som passerer Arnfinn på bare 40 meter. Tett vegitasjon gjør at han ikke ser elgen, men den høres godt… Elg og hund raser nedover lia. Elgen kommer rett på Martin og Caroline, men også her gjør tett vegitasjon skudd umulig. De kan da i vertfall konstantere att det er en pen okse. Frøydis henger seg på elgen og det går sørover i stor fart. De passerer innenfor Ågot på stubben, Stian på sten hass far og Webjørn i Carotårnet. Så¨gjør de en tur opp på høgste åsen rett mot Arnfinn. Der tverrsnur elgen og reiser sørover forbi Ellen på Perkele. Så svinger den nordover igjen og passerer bak Morten på Satane Perkele, og bommer så vidt på Oda som sitter på Snurrumyra. Ingen av postene såg elgen, men jammen var det nære på…

Etter ei kvile, med mat og tørre klær bærer det i vei igjen. Nå går Martin og Leo nordover Hundshøgde, Grombiten og Kukkora. Arnfinn går med Bris litt lengre vest. så vidt inne i Kukkora finner Leo noe interesant og reiser ut i godt to kilometer med elg. Det ble foretatt en rask omflytting av noen poster. På toppen av Kukkora finner Bris en elg, og det blir en kort stålos. Desverre har Bris et litt for trangt søk enda, så Arnfinn var kommet for tett innpå, og med vinden fra feil kant. Arnfinn så elgen etter at losen løsnet, men tåke og vegitasjon gjorde skudd umulig. Dette går sørover i stor fart, så da må postene flyttes tilbake i tilsvarende stor fart…Elgen stoppet igjen i Grombiten, og på tur ut derfra blir den observert av Ågot, men holdet var ca 600 meter… Det går videre sørover og elgen kommer til syne for Ellen på Skjæret. Men også der er avstanden for stor. Så stakk elgen av terrenget ved Stenbekken.

Arnfinn

 

25. september 2012

Da kom endelig dagen vi har ventet på så lenge. Dagen startet med dunder og brak, men det har vi ikke tid til å skrive om nå…

Etterpå skulle vi ta et lite drev med unghundene i Granlistøkkinga. Arnfinn og Bris gikk øverst, og Martin gikk med Leo nederst i lia. Leo reiste raskt ut på en lengre tur, og kom sammen med Bris etter hvert. Hundene reiste ned i vonligeste biten midt mellom hundekarene.

Arnfinn stoppet opp i skillet mellom et bjørkfelt og et granfelt. Det begynte å brake i bjørkfeltet, og der kom jammen en okse. Børsa var i hånden, og elgen ble funnet i kikkerten. Det var ganske tett skog, så det var vanskelig å finne en gløtt som var stor nok. Til slutt smalt det i et lite lyst øyeblikk, holdet var kort, men elgen borte med det samme. I håp om å få inn ett oppfølgings skudd løper Arnfinn som en gal opp på ei myr 70 meter lengre oppe. Når han kom dit var det ingen elg å se, merkelig… men så begynte hundene å lose omtrent der elgen ble påskutt et veldig godt tegn. Arnfinn snur pipa ned igjen og finner en døende elg sammen med to superstolte unghunder

Dyret var en fjorokse på 165 kilo, og hadde fire tagger. En god start på jakta

Arnfinn

 

24. september 2012

Dagen før dagen
Da er alle mann og nesten alle kvinner på plass i koia. Ågot kommer i løpet av senkvelden.
Vi er i år fire kvinner og fem menn som skal få has på en okse, ei ku, en fjorokse, ei fjorku og to kalver. Vi har nå hatt informasjon fra en myndig jaktleder, og fått alle nødvendig opplysninger for morgendagen Vi har spist en bedre middag, og lengter nå etter å få gå i seng slik at morgendagen kommer litt fortere 🙂

Arnfinn

23. september 2012

Bare Oda og jeg er ankommet herlige Grønnengen og er forholdsvis klare til høstens store begivenhet. Har gjort storvask i alle skaper i dag. Vasket alt bestikk, og “skrapa tå” vindua litt, slik at dagslyset klarer å trenge inn. Elgar er nyoverhalt og står klar til utrykning. Resten av gjengen kommer sigende etter hvert. Sist blir nok Ågot som ikke kommer før i elleve-tida i morgen kveld. Det meldes om dyr i området, ja bamsen er som vanlig på plass. Ble observert ved Hundshøgda for noen dager siden. Det er som det pleier å være, får vel jage’n unna.

 

Webjørn

15. september 2012

Nærmer seg, nærmer seg. Etter at mange av jegerne har unnagjort diverse tidsfordriv (Reinsjakt, Bjørnjakt og jakttur i Namibia), er vi snart klare for å starte høstens hovedbeskjeftigelse; nemlig elgjakt i Galåsen.

 

Koia er klargjort og viltkameraer forteller oss at det er “liv i skogen”. Omtrent samme mannskap som i fjor, men synes synd på Atle som må være ute i Nordsjøen og sørge for at vi får drivstoff til bila våre og til Elgar, som har fått sin årlige runde med oljekanna, ny vaier og nytt belte (takk til Martin og Ellen). Oda og Ågot blir også å finne på laget. Propellen, Ellen, stiller også på laget, helt fra start.

Hva er det som sitter fastsurret på furua her a?

Ser du et dyr på høyre side av bildet?

Dette er en pen “Galåsen-okse”

 

Webjørn