Elgjakt 2017

Årets jegere:

Webjørn

Martin

Arnfinn

Ellen

Tage

Alexander

Kjell Ove

Lena

Morten

Oliver

Werner

 

24 Sept.

Dagen før dagen. I løpet av gårdagen, dagen og natta har alle jegerne dukket opp med unntak Werner som kommer på fredag. Alle er klare, og noen sliter mere med å få sove enn andre 😉

 

25 Sept.

Første dag gryr, det er tungt skydekke, litt tåke og yr i lufta. Perfekt vær for elgjakt egentlig. Vi starter opp i Hakkara hvor ingen elg er hjemme. Så tar vi et snøggdrev i Slåttmyr støkkinga. Her er det også helt stille. Vi koser oss litt i rådhuset, med mat og drikke før vi gyver på Kukkomak.

Her er det en del mere action. Gamlemor Frøydis og Martin går inn høggarvegen oppi Frosktjønnbekkvegen og det går ikke lenge før det er los oppunder høgste synste Kukkomak. Mot normalt på denne tida av året ble det faktisk stående.

Om ikke lenge kom det en okse som sannsynligvis hadde lura seg unna losen fram hos Martini inne på satan perkele. Dette var en okse som vi hadde rett på, men den kom litt langt unna og i litt for stor fart. Ikke lenge etterpå finner Frøydis ut at okse er kulere og reiser etter den.

Rett etterpå overtok Bris losen der Frøydis hadde holdt på. Det sto også denne gangen, og jeg forsøkte å lure meg innpå, men det gikk over i ganglos. Etter ca 700 meter ble nok kua lei av folklufta som tidvis slo inn i denna ustabile vinden og hun tok med seg kalven eller kalvene og rasa avgårde. Nå var kvelden kommet, ingen elg i bakken, men mye spenning og en bra første dag.

 

26 Sept

Etter opplevelsene i går, måtte vi en ny tur i Kukkomak i dag for å se om det kunne finnes flere dyr der. I dag gikk Alexander med nyhunden sin Arrax, en svart elghund på 5,5 måneder. De gikk nederst i åsen og starta fra campingstolen.

Oppe på høgste gikk jeg med Vega. Vi hadde ikke gått lenge før Vega reiste sørover, og det ble etterhvert los oppunder høgste. Denne elgen var mere «normal» og ga full gass, passerte som i går Martini på satan perkele, men også denne gangen for langt unna, og i for stor fart.

Alexander og Arrax fikk etterhvert et åpenvær, men dette døde bort i den ustabile vinden.

Etterpå viste det seg at de hadde skremt ut 3-4 elger. Lena som satt i tårnet ved sten hass far satt halve støkkinga og hørte på disse elgene. Kommentaren etterpå var at enkelte lyder er ganske universale uavhengig av art ;)))

Etter dette tok vi et drev i Kukkora. Det skulle gi oss noen fantastiske opplevelser. Jeg gikk med Bris og Raptor, flere ganger hadde de utras i flere hundrede meter uten at det ble noe mere ut av det. Mot slutten av drevet gikk vi inn i et område vi har døpt til grombiten.

Her smeller Bris og Raptor til med en rar los bare 50 meter unna. Det er litt rare lyder, og det første jeg tenker på er at det er en elgokse som skrubber borti skogen med horna på sin ferd. Det blir stående, og jeg begynner å lure meg innpå. Når jeg kommer litt nærmere hører jeg dyp murring, og en spesiell klikkelyd. Jeg blir rimelig sikker på at det er en bjørn, men har også jerv i tankene. Jerv er det felling på så jeg håper egentlig på det, men det er jammen kult om det er bjørn også 🙂

Jeg er rimelig klar når jeg går innpå, og etterhvert får jeg se hundene loser oppover i et tre, og jammen sitter det en bjørn oppi treet der. Sannsynligvis en 1,5 åring.

Omtrent samtidig får Melvin som Lena går med, los bare 450 meter unna. Lena begynner å lure seg innpå. Samtidig regner vi raskt ut at dette sannsynligvis er Binna og Lena får beskjed om å la losen være, men det er ikke lett da den etterhvert begynner å svinse rundt ho på alle kanter. Etter hvert ble ho anbefalt  å trekke seg tilbake av jaktsjefen mens andre foreslo at ho skulle klatre oppi et tre…

Etter hvert fant denna bjørnen oppi treet ut at dette ikke var noe blivende sted. Den klatret ned og stakk av gårde. Hundene hang på og det ble en rask ganglos et par kilometer til elva, der ble de plukket opp før de rakk å legge på svøm.

Arnfinn.

Film av hendelsen her:

 

Etterpå fikk vi samlet troppene i Rådhuset, og hendelsene ble godt diskutert.

Her er resultatet:

 

27 Sept.

Dagen i dag starter med et drev i det vi kaller Sørli-Østli. Alexander og Arrax går inn ved stallen mens Martin og Frøydis gikk inn «der elga kjem» Martin var ikke langt fra veien når han hører det braker i krattet 20-25 meter bak seg. Han tror først det er Frøydis som passerer, men størrelsen stemmer ikke. Han kikker på hundepeileren og Frøydis kommer samme vei, men en del meter bak. Han stusser på det hele, og akkurat i det han tenker tanken bjørn, melder Ellen på radioen: «Trur dæven i meg jeg så en bjønn jeg»

Joda, bjørn i dag også. Først passerer den Martin på kort avstand, og deretter rett foran Ellen. Etter en liten tenkepause gir Frøydis full gass og forfølger bjørnen i to små kilometer før det krysser en vei, og vi får huket tak i ho.

Martin byttet til unghunden Pippi. Hundearbeidet tydet på at det skulle være elg her, men det var ikke lett å å finne dem. Pippi hadde til slutt et uttak, og det gikk i stor fart rett mot Bjønnposten hvor Ellen nå sitter, Det passerer rett foran henne, ho så ingenting, men hørte det knakk i kvist og subbet i lyng foran posten sin. Pippi passerte Ellen og ga slipp oppi der. Martin kom etter og forsøkte å finne ut av sporene, og det gjorde han… Det var bjørn igjen. Vi lurer virkelig på om vi skal kunne få noen elg i år med så mye bjørn i terrenget.

Vi avbryter der og tar oss en velfortjent hvil i rådhuset. Vi er fortsatt sikre på at det finnes elg nord i Sørli-Østli og planlegger et nytt drev hvor vi starter fra snurrumyra med en hund og fra Østli med den andre. Martin fra Østli og Arnfinn fra Snurrumyra.

Martin går med Pippi i band nedover fra Østli, og ikke langt nedi «klikker» det for ho. Han slipper Pippi og ho finner elg ganske raskt. Det går i full fart over dalen og opp foran bjønnposten denne gangen også. Martin henter Pippi og i sin overbevisning om at det er mere elg nerafor Østli prøver han nå for tredje gang, men denne ganga stikker Pippi en tur innpå Østli og hilser på bonden. Ho er nok litt sliten nå 🙂

Arnfinn går med Vega og nærmer seg også Østli, og jammen finner ikke ho elg også. Det går ganske fort over dalen og opp foran bjønnposten… Ellen hører det knaker på flere plasser, men ser neimen ingen dyr denne gangen heller. Ho må nå reise på foreldremøte, så Arnfinn overtar posten. Martin kommer og vi slipper på Pippi og Frøydis. Etter litt jobbing finner de elgene igjen, de har reist tilbake mot Østli, passerer nedunder gården, og sørover. En rask ommplassering av postene må til, og Martin kommandere. Arnfinn kjører til «der kua kom», Webjørn får beskjed om å kjøre mot stallen.

Jeg (Arnfinn) er raskt på plass og elgene kommer først rett i mot, men dreier så mot trekanten. Webjørn er fortsatt et stykke unna, så da er det bare å springe. Jeg springer veien til blodsmaken kommer, og jammen var jeg for en gangs skyld tidlig nok ute. Elgene svinger unna, og drar nå mot stallen, og der kommer jammen Webjørn i godt driv. Elgene snur nå tilbake mot «der kua kom» så da er det bare å springe igjen. Ved «der elga kjem» er det en sving, og elgene ser ut til å komme på andre siden av svingen, men jeg orker ikke å springe mer. Så tenker jeg på hvordan det vil bli hvis jeg runder svingen og ser bakenden på elgene over vegen, så da springer jeg jammen litt til. Jeg rakk det jammen, men elgene hørte meg nok igjen, og svinger rett ovafor veien. Jeg hører kvistknekk med kurs mot trekanten igjen. Jeg håper de skal svinge over veien, men neida. Da er det bare å løpe igjen. Ikke så langt denne gangen, så snur de igjen. Nå har dem kursen mot Granlikrysset.

Kjell Ove har blitt kommandert til en post litt nedenfor der. Han følger godt med på GPS’en og skjønner at han må flytte seg litt oppover. Det er ikke lett å velge fart ved en slik forflyttning. Den må være rask nok til å komme fram i tide, men ikke så bråkete at dyra hører en. Kjell Ove klarte det perfekt, ha så kua godt, men måtte se om det kom flere dyr. Bak kom en kalv. I det den var på tur av skogsveien gikk skuddet og dermed var elgene borte. Så den kjedelige følelsen når en ikke ser elgen falle.

Martin har løpt veien fra uttaket, får huket Frøydis og sjekker skuddplassen, han finner blod, og sporer ut på ei myr. Der kommer pippi som har fulgt sporet klokkerent hele veien fram på fallet og kommer samtidig som Martin og Frøydis. Så blir det bålkos og feiring. Dette er Pippi sin første elg.